Det er så herlig å kunne si at formen har vært bedre en liten stund nå. Av den grunn har det også vært stille fra meg, her på bloggen. Jeg har benyttet anledningen til å gjøre helt andre ting. Som å pusle i hagen. For meg er det ren terapi å putte fingrene i jorda og gjøre det fint i uterommet. Jeg kobler ut alt annet og nyter følelsen av å gjøre noe som både er kjekt og fornuftig. Hagearbeid gir også ganske umiddelbare resultater, og hva er vel mer tilfredsstillende enn det?
Mannen min og jeg fikk oss en snartur til hovedstaden også, for å gå på konsert. Jeg har alltid vært glad i musikk, men etter at jeg ble syk har jeg hatt mer og mer behov for ro rundt meg. Det virker nesten som om kroppen har mer enn nok å fokusere på, så når det blir mye lyd og uro rundt meg blir det rett og slett et stressmoment.
På en konsert er det mye lyd, masse folk og veldig mange synsinntrykk. Jeg blir derfor ganske tappet etterpå, men det er det verdt. For jeg slutter ikke å imponeres over den fantastiske effekten musikk har på oss mennesker! Fra å være en urolig forsamling med tusenvis av mennesker, var brått alle fokusert på det samme da konserten startet. Reaksjonene i publikum spente fra allsang, trampeklapp, dansing og hopping, til tente lys og klump i halsen. Rett og slett magisk, var det.
For en tid tilbake, begynte jeg å sette ukentlige injeksjoner med B12. Det kan selvsagt være en tilfeldighet, men jeg lurer jo litt på om bedringen i formen har sammenheng med et økende nivå av dette vitaminet. Jeg har ikke noen tro på mirakelkurer, men gjør det jeg kan for å støtte kroppens arbeid med å bli bedre. Sammen med alle de gode D- vitaminene som godværet har gitt, er det slett ikke utenkelig at kroppen har fått seg en liten opptur.
Dessverre kan man ikke ha oppturer uten nedturer. For i dag skulle jeg stått langs veien og tatt bilder, da femåringen vår gikk i 17.mai tog med barnehagen sin. Men da jeg våknet i morges, ville ikke kroppen. Det er vanskelig å sette ord på hvor tøft det er å melde pass til sånne ting. Jeg vet at denne skuffelsen ikke er så alvorlig for hun som gikk i tog. For pappaen var jo der. Men det er likevel krevende å være den som må skuffe, nok en gang. Det gjør det ikke lettere å forklare når jeg i går var så oppegående at jeg jobbet i hagen. Når vi voksne ikke forstår hvordan det er mulig, hvordan skal da ungene klare og forstå?
Jeg har lært mye av å være syk. En av de viktigste erfaringene, er at ting ikke alltid er som de ser ut til. Av den grunn bør vi la være å dømme noen uten at vi vet hele historien bak. For selv om det virker motstridende, er det faktisk mulig å være både sterk, modig og litt ødelagt på samme tid.