I dag har jeg vært ti dager her på Skogli helse- og rehabiliteringssenter. Ti dager borte fra hjem og familie. Tolv dager igjen. Av de ti dagene, har jeg vært sengeliggende i fire. Det er førti prosent av tiden. Jeg har absolutt ikke for vane å tallfeste mine liggedøgn, det får helsevesenet ta seg av. Men plutselig føler jeg meg så avkledd, så synlig. På et merkelig vis har jeg vent meg til disse svingningene i formkurven, når de skjer hjemme i min private sfære. Men her, blant alle disse tøffe menneskene som kommer seg opp og ut til tross for alle sine utfordringer, så blir det så vanskelig å forholde seg til. Er jeg virkelig så dårlig?
De resterende dagene har jeg brukt til aktiviteter som definitivt skiller seg fra min vanlige hverdag. Jeg har for eksempel lært å hekle, endelig! Jeg har vært mer sosial enn jeg vanligvis er. Jeg har møtt mennesker med livshistorier så sterke at jeg kan grine bare ved å tenke på dem. Jeg har trent styrke med fysioterapeuten min, vært på vanngymnastikk og gått turer. Veldig fint og givende mens det står på. Men det minner meg også på det livet jeg hadde før. Og da blir jeg så inderlig trist. Sorg går i bølger og har ulike faser. Det gjelder også sorgen over den delen av livet man ikke lenger har. Det må være lov å sørge, men for å komme seg videre er det vel så viktig å forsone seg med realiteten.
Resten av oppholdet her på Lillehammer, skal jeg bruke til å gjøre det beste ut av det. 
