Jeg har så lyst til å leve, men det er så vanskelig! «Sliten av å leve», det høres patetisk ut. Patetisk, men sant. Når jeg tenker tilbake, og det gjør jeg ofte, så føles det som om størstedelen av livet har bestått i å kjempe. Det er alltid noe, det har alltid vært noe. Noe å kjempe mot. Og alle disse kampene, det er dem som gjør meg sliten.
Jeg har ikke lyst til å kjempe mer, men jeg har heller ikke lyst til å ikke leve. Jeg vil bare leve, uten å kjempe. Er det så mye forlangt?
Jada, jeg vet. Jeg har en familie som er glad i meg, jeg har tak over hodet, penger til å betale regningene og til å holde oss mette. Jeg er fornøyd med det, og føler meg på en måte heldig. Men det må være lov å ønske seg mer. Det må være lov å ønske og leve, uten at hver dag samtidig føles som et problem som må løses.
Jeg kjenner en eim av dårlig samvittighet som siver inn i rommet mens jeg skriver. Det er ikke sosialt akseptert å syte på denne måten, å sitte her og klage når jeg har så mye bra i livet mitt. Den samvittigheten har stanset en uendelig lang rekke av tanker som jeg har trengt å dele. Denne gang får den ikke stoppe meg, for jeg trenger å få denne dritten ut av hodet.
Hodet mitt er så stappfullt av vanskelige tanker, at noen av dem faktisk må pelle seg ut, før det renner over. Så du får ta det for det det er; en frustrasjonsutblåsning fra et menneske som så gjerne vil leve men ikke alltid får det helt til.
Et menneske som er sliten av livet og kampene, men som så inderlig ønsker å vise dem som kommer etter meg, at det er mulig å komme seg helskinnet gjennom alle kampene, på tross av at de kan virke umulige å vinne. For på andre siden av slagmarken, venter bedre dager. Det er jeg sikker på! Jeg må bare kjempe meg bort dit først, og skape fred i livet mitt.
Hvis du ser at jeg er trøtt, kan du ikke gå skrittene med meg? Jeg orker ikke gå dem selv, men jeg skal klare det om du går dem med meg.
Bill. mrk.: Sliten livskjemper
Det er så flott det du skriver. Det er de tankene som til tider surrer i mitt hode. Sliten av å være sliten. Trøtt av å være trøtt. Lei av å være lei. Lei av sykdom, medisiner, behandlinger og bivirkninger. Lei av å alltid måtte huske på, tenke på, vurdere, analysere hva som funker eller ikke. Hvorfor er det sånn i dag, men ikke i går? Er jeg bedre nå enn det jeg var i november osv. Jeg VEIT ikke hvordan og hvorfor alt. Jeg husker jo ikke hva jeg sa for fem minutter siden. Livet er bare en tåke eller en boble. Jeg må konsentrere meg veldig for å bare huske at vi nå er kommet til 2019. Lenge leve galskapen ? Er så glad for alle tankene du deler. Det skal du vite.
Og du skal vite at det betyr mye, og utgjør en forskjell, med kommentarer som denne. Tusen takk ❤️
Det er hverken patetisk eller syting å dele hvordan kampen din kjennes for deg! Det er din kropp og din reise, bare du som vet hvor tøft det er for deg. Jeg kjenner meg dessverre veldig igjen i dine tanker. Kjempingen, slitenheten, trøttheten av å møte motstand og problemer rundt nesten hver sving man tar. Vi har forskjellige kamper, men vi går ikke alene. Jeg går gjerne sammen med deg. <3
De ordene var så fine å lese at tårene kom for nte gang i dag. Takk, Veronica ❤️