Det er storm ute i dag. Vi har hatt sommer på overtid her, men nå blåser vinden den bort i en fei. Kanskje like greit å ta ondet ved roten; den overgangen fra sommer til mørkere og kaldere tider er ikke blant mine favoritter. Uvær har alltid fascinert meg. Jeg kan huske at jeg ikledde meg støvler og regnjakke, pakket med meg en haug med Donald- blader og gikk ut i bilen og satte meg da jeg var i barneskole- alder. Anledningen var at det var meldt uvær, med lyn og torden. Jeg hadde hørt at bilen var et trygt sted å være dersom lynet slo ned, og siden den samtidig ga panorama- utsikt, syntes jeg dette var et ypperlig sted å slå seg ned.
Min mamma lot seg også fascinere av uvær. Faktisk var det siste hun gjorde i livet, 
å oppsøke Antony Gormleys utstilling «Another Place», på Solastranden utenfor Stavanger, i stormende uvær. Utstillingen bestod av hundre jernmenn, plassert på stranden og utover sjøen. Mamma hadde sett utstillingen mange ganger tidligere, men hun hadde bestemt seg for at hun skulle få den med seg en gang det stormet som verst rundt jernmennene. Tenk for et syn det må ha vært!
Lik måten sommeren forsvinner på nå, ble også mamma blåst ut av våre liv på et blunk. Hun kom aldri hjem igjen etter å ha oppsøkt Solastranden, og etterlot seg med det et stormfullt sår som aldri har grodd skikkelig. Livet har gått videre, men vi glemmer aldri det som skjedde. Faktisk tror jeg kroppen husker så godt de sjokkartede dagene som fulgte, at det er noen av grunnen til at jeg den dag i dag sliter med helsa. Selv om det er over 16 år siden, blir jeg fortsatt skjelven inni meg når jeg ser bilder av jernmennene på stranda, vel vitende om at det var noe av det siste mamma også så før hun ble overkjørt og drept. Jeg tror blandingen av arv (genetiske svakheter), og miljø (traumatiske opplevelser) har gitt ideelle forhold for at kroppen min skulle utvikle de problemene jeg nå sliter med.
Så hvorfor forteller jeg deg dette?
Det er svært få mennesker som går gjennom livet uten å oppleve tragiske hendelser eller sjokkartede inntrykk på en eller annen måte. Det er det vanskelig å verne seg mot. Men det vi kan gjøre noe med, er måten vi bearbeider på. Ikke tro at du kan legge lokk på det som skjer. Følelsene og reaksjonen din forsvinner ikke selv om du later som de ikke er der. På ett eller annet tidspunkt må det ut igjen, og da er det ikke godt å si hvilken form eller farge det har. Sterke opplevelser som du ikke bearbeider, kan for eksempel slå deg ut i form av angst, depresjoner eller annen sykdom. DU er alltid verdt bryet når det gjelder å bearbeide, konfrontere og akseptere dine opplevelser. Hva er vel et bedre tidspunkt å starte på enn i dag?
La stormen være ute. Ikke inni deg.
Følg meg gjerne på Instagram, Facebook og Twitter, så får du oppdateringer fra meg som ikke deles her inne på bloggen.