Jeg lever en skjermet tilværelse. Ikke fordi jeg er forskånet fra dagliglivets utfordringer, de kjenner jeg i aller høyeste grad på. Men jeg lever i en boble, litt sånn på siden av et normalt, sosialt og aktivt liv. Jeg liker en stille og rolig tilværelse, men om jeg kunne velge så hadde den mye oftere vært avbrutt av sosiale begivenheter, utflukter med familien, trening, kulturopplevelser, dykking og mye annet. Problemet er at jeg ikke er i posisjon til å velge. Ikke nå lenger. For kroppen min legger strenge og tidvis urimelige føringer for hva jeg kan delta på, og bidra med.

Når jeg for n´te gang avviser invitasjoner, kansellerer avtaler i siste liten og sier ja til ting, med forbehold om at helsa spiller på lag. Da går folk rundt meg lei. Og jeg forstår dem. Hvor mange ganger skal de orke å mase, når de ikke får den responsen de håper på? For det er veldig vanskelig å gi en god forklaring på hvorfor jeg sjelden orker å ta imot besøk, eller enda sjeldnere kommer på besøk til andre. Jeg er ikke lenger en man regner med. Jeg er ute av syne, og da forsvinner man også ut av sinn.

Det er vanskelig å sette ord på hvor sårt og vanskelig det er, å erkjenne at livet som jeg kjente det, har gått videre uten meg. På arbeidsplassen min, der jeg var en ressurs, er jeg erstattet og glemt for lenge siden. Blant mange av de jeg anså som venner, er jeg ikke lenger en man prater med, men om. Den slags venner har jeg det nok bedre uten enn med. Men likevel kjenner jeg på en gnagende vond og barnslig sår følelse som jeg gjenkjenner fra de vanskelige årene på barneskolen. Ingen liker å stå utenfor. Ingen liker å bli baksnakket. Ingen liker å være alene.

Parallelt med at gamle venner, kolleger og andre bekjente har forsvunnet ut i periferien, har nye venner kommet til. Mange av dem har jeg aldri møtt, men jeg føler likevel en nærhet og en trygghet fordi jeg vet at de står på min side. Aller best er kanskje følelsen av å ha noen å prate med, som forstår. Som selv sliter med mange av de samme utfordringene som meg. Det er styrke i å være flere. Man kan være sterk alene, men sterkest er felleskapet. Et fellesskap hvor jeg slipper å forklare, forsvare, og unnskylde hele tiden.

Jeg er så inderlig glad for at akkurat du har blitt en del av mitt fellesskap! Takk, for at du gjør en forskjell. Takk for at du er du. Takk <3

***

Følg meg gjerne på Instagram, Facebook og Twitter, eller kontakt meg her dersom du tror jeg kan bidra med noe.