Jeg droppet ut av arbeidslivet, sånn at jeg kunne være hjemme og nyte ensomme dager og søvnløse netter. Kose meg med smertene mine, og den konstante følelsen av influensa og total utmattelse. Det er så deilig å slippe og jobbe og samtidig føle seg udugelig. Ofte slipper jeg til og med å delta i ungenes aktiviteter, for da roper sofaen på meg. Jeg er jo lat i utgangspunktet, så det er midt i blinken for meg å sløve bort dagene og snylte på staten. Samtidig gjør jeg alt jeg kan for at folk skal synes synd på meg, for det er viktig at jeg fremstår som så syk og stakkarslig at jeg ikke kan jobbe. De skulle bare visst, hvor flink jeg er til å lure dem!
– Det er farlig å generalisere, men jeg har dessverre inntrykk av at det er vel mange friske mennesker som tror at vi kronisk syke bare later som vi er dårlige, for å slippe å bidra med noe. At vi selv har valgt «å gå hjemme», som om det er noe man frivillig bestiller fra en katalog. Å tillegges tanker og meninger lik dem i første avsnitt, provoserer meg veldig! Ikke nok med at kjerringa på hjørnet presterer å servere sånt pissprat, men en skremmende andel politikere uttaler seg også på en måte som i stor grad mistenkeliggjør mennesker som allerede har det tøft.
Jeg kan ikke snakke for andre, men på vegne av meg selv vil jeg hjelpe deg til å forstå et par ting:
- Jeg valgte ikke å bli syk.
- Jeg er ikke lat, men har en sykdom som medfører at kroppen aktivt kriger mot seg selv. Hvis du tenker deg litt om, forstår du også at det krever forferdelig mye energi.
- Det er ikke lukrativt å gå på trygd. Selv om jeg er veldig glad for å være født i Norge og dermed ha et sikkerhetsnett, har jeg likevel gått flere hundretusen kroner ned i inntekt. Kjenner du noen som velger det frivillig?
- Dagene er ingen sosial fest for oss NAVere. Snarere tvert imot, så har jeg
aldri vært så ensom i hele mitt liv. Også blant folk. - Å NAVe, er ikke det samme som å ha ferie. Faktisk må jeg spørre NAV fint om lov, dersom jeg skulle finne på å reise noe sted. Og de kan finne på å si nei.
- Jeg blir ikke frisk av å tenke positivt eller «bare ta meg sammen». Uansett hvilket utgangspunkt man har, vil en positiv stå-på-vilje gjøre det lettere. Men dersom det i seg selv hadde vært en kur, hadde noen patentert løsningen for lenge siden.
Sist, men ikke minst: Jeg er ikke et svakt menneske. Selv om jeg er fryktelig sliten, har jeg aldri vært så sterk som nå. For man må være sterk for å klare og kjempe de kampene som et liv med sykdom gir. Hadde du vært sterk nok til å takle daglige kamper resten av livet, mot smerter og utmattelse? Livsvarig stigmatisering fra samfunnet, og garantert dårlig økonomi? Konstant følelse av udugelighet og mangel på meningsfylte dager som er komplett umulige å planlegge på grunn av et sykdomsforløp som svinger fra time til time?
Ikke det nei? – Så ti stilt da.