Jeg har kommet til dag fem av årets ferietur med familien. Vi er på Dana cup i Danmark, fordi femtenåringen vår spiller her for første gang. Programmet er ikke tett, og vi har ikke lagt opp til særlig energikrevende aktiviteter. Likevel er jeg nå vanvittig sliten. Har ikke nevnt det for noen, men tipper at mannen vet det allerede. Han har blitt god til å se det på meg.
Ble jeg så sliten av ferie, «før i tiden»? Sliten av å ha fri? – Jeg husker ikke lengre. Kanskje er denne unntakstilstanden i ferd med å bli normalen. Best å ikke dvele ved det.
Jeg er altså på ferie, og er sliten av ferien på dag fem. Hvor ulogisk er vel ikke det? 
Jeg ville ledd høyt, hvis det ikke var for at det er min, ulogiske hverdag vi snakker om. Men likevel er jeg fornøyd. Fordi jeg så langt har gjennomført fem feriedager uten noe særlig mer enn bagatellmessige tilbakeslag. Jeg ladet ekstra, og mannet meg opp mentalt, i forkant. Fylte på med intravenøs medisinering siste dag før avreise, og ekstra medisiner underveis. Og så langt fungerer det! Om du visste hvor tilfredsstillende den følelsen er, hadde du forstått hvorfor jeg smiler bredt mens jeg skriver. Slitent smil. Slitent, men fattet. Et slitent smil, men så uendelig mye bedre enn intet smil.
Ting er ikke som jeg skulle ønske de var. Men innimellom er livet helt allright, likevel. Slitent smil gjennom tårer, tårer av slit gjennom smil. Med fokus på smil. Mitt liv, mitt smil.
Fortsatt god ferie!
Følg meg gjerne på Instagram, Facebook og Twitter, eller kontakt meg her dersom du tror jeg kan bidra med noe.