Kronisk lykkelig

Å leve med kronisk og usynlig sykdom

Er helsevesenet til for alle?

Det har snart gått ti år siden min verden ble snudd på hodet. Ti år med smerter, dyp frustrasjon, blodprøver, en runddans av undersøkelser, og altfor mye tid alene i egne tanker. Tankens kraft er ufattelig mektig, og har både vært til hjelp og enorm fortvilelse. Til tider har tankene holdt på å kvele meg, likevel er jeg her enda.

Min tillit til helsevesenet er både styrket og svekket. Styrket når det gjelder akuttmedisin og behandling av livstruende tilstander. Svekket når det kommer til kroniske tilstander, det vil si omtrent alt som ikke krever blålys eller kirurgi. Ja, jeg har fått mye hjelp, som jeg stort sett har mast meg til selv. Likevel er jeg omtrent like langt som jeg var for ti år siden, og føler på mange måter jeg kaver rundt i et evig hamsterhjul.

Kan noen forklare meg hva det er som får norske politikere til å tenke at det er god samfunnsøkonomi i å nedprioritere mennesker med kroniske sykdomstilstander?Hva er logikken i at vi skal stå årevis i kø for å få hjelp, litt for ofte med det resultat at helseproblemet etterhvert har blitt så omfattende og «fastgrodd» at bedring er noe man kan se langt etter? Hvorfor skal vi måtte krangle for å få dekket medisin som det store utland har god erfaring med, men som vi i Norge ikke tar oss råd til å teste ut? Hva med å se hele kroppen, sinnet og tannhelsen under ett, og behandle folk deretter?

Siden 2009 har jeg blitt fulgt opp av den samme spesialisten. Har følt meg i trygge hender, fordi han har kjent hele min sykehistorie, meg som person, samt at han har vært villig til å prøve ut nye behandlingsmetoder. Han pensjonerte seg i løpet av fjoråret, og det til stor fortvilelse for flere pasienter enn meg. Jeg ble overlatt til en annen ung og sikkert fremadstormende lege, som på første time satte strek over alle konklusjoner den forrige legen hadde brukt et tiår på å komme til. Han fjernet diagnoser, og sa at jeg kun fikk komme til ham en gang til, før han planla å avslutte oppfølgingen.

Siden den beskjeden har jeg følt meg som i et vakuum. De senere årene har jeg jobbet hardt for å gjenetablere selvfølelsen, som fikk en hard knekk da sykdom tok fra meg det livet jeg hadde. Jeg har vært tvunget til å stable et nytt liv på beina, og redefinere hvem jeg er. At et fremmed menneske, fagperson attpåtil, så enkelt kan åpnet et hull i bakken under meg, uten engang å gi meg noen råd på veien ned, er helt ubegripelig. For ikke å snakke om hvor grovt det er å undergrave en kollegas faglige vurderinger gjennom mange år. Likevel er jeg ikke sint på denne legen (bare litt). Jeg føler meg nemlig rimelig sikker på at beskjeden han har fått, er å rydde opp i pasientkøen og kun bruke tid på dem som faktisk kan fikses, eller som må ha jevnlig poliklinisk, medisinsk behandling. Man kan bare hjelpe så mange, på et begrenset budsjett…

Bilde av tomme sykehussenger.

Jeg forstår godt at folk gir opp. Har selv tenkt tanken flere ganger enn jeg liker å innrømme. Likevel fortsetter jeg å kjempe, for inni meg bor det en sta liten jævel som tenker at et dårlig system er for dumt å la seg overmanne av! Gi meg flystyrt, jordskjelv, eller noe annet jeg ikke er herre over, og jeg aksepterer min skjebne. Men kom an, politikere som forvalter VÅRE midler som om de var fra egen lomme, de skal faktisk ikke få knekke denne dama. Da skal jeg heller bruke min stemme og det lille jeg har av krefter, til å kjempe for at systemet skal bli bedre for dem som kommer etter.

Helse Norge er per i dag som en påkostet villa på utsiden, det ser tilsynelatende bra ut. Inni villaen er det derimot bare de viktigste rommene som har lys og varme, de resterende rommene er i bruk men mangler de mest essensielle ressursene. Ønsker vi, som ett av de rikeste landene i verden, å ha et helsevesen som ikke får utnytte sitt fulle potensiale grunnet for lite midler? Eller skal vi ta sikte på å utvikle et helsevesen som faktisk hjelper dem som trenger det, og som mindre utviklede land kan se opp til og lære av?

Ad notam: Den norske stat eier 67% av aksjene i Equinor, som i 2022 leverte sitt beste resultat noensinne: 234 milliarder norske kroner etter skatt. 400 milliarder betalte samme selskap i skatt, disse vil ende opp i oljefondet. Oljefondet utgjør i skrivende stund 13 745 000 000 000 norske kroner.

Bursdag, skraper i lakken og hjelpemidler

Det er bursdagen min i dag, og jeg kan feire 44 år i denne verden! I motsetning til de som blir triste, angstfylte, eller til og med panikkslagne av sin egen bursdag, syns jeg det er en ganske hyggelig affære. Jeg kunne valgt å dyrke tanker som «ett skritt nærmere døden», «førti+, feit, og ferdig», eller «alt var så mye bedre før, meg selv inkludert». Men det gidder jeg ikke.

Det ville være ren løgn å si at jeg alltid er fornøyd med meg selv. At jeg er utelukkende glad for at kroppens telleverk viser et økende antall brukstimer ville være å overdrive. Av alle ting jeg skal bruke tid og tankekrefter på, så er bare ikke grå hår og slappere hud det som står øverst på fokuslista mi.

For meg har kroppen blitt et hjelpemiddel, den er et verktøy jeg bruker for å kunne gjøre de tingene jeg ønsker. Biler og mobiler er også hjelpemidler. Jeg antar at veldig mange av oss aksepterer at bilen blir mattere i lakken og at mobilen får skraper i skjermen etter hvert som vi bruker dem. Bør vi ikke da også akseptere at kroppen merkes av det livet den lar oss leve?

Jeg har likevel fått noen skraper i lakken som virkelig betyr noe. Rent metaforisk, altså. De skrapene har blitt viktige for meg, fordi jeg ikke hadde vært den jeg er i dag, uten dem. Jeg kommer aldri til å påstå at jeg på noen måte er glad for de dypeste skrapene. Du vet, den type skraper som forandrer deg for alltid. – Skraper som fortsatt er vonde, flere tiår etter at de oppstod. Sånne skraper unner jeg ingen.

Høres det rart ut om jeg sier at jeg er stolt av hvordan jeg taklet og behandlet de skrapene? – I retrospekt er det lett å tenke på alt jeg kunne gjort annerledes. Tanker som «hvis jeg bare hadde…». Med mindre du kan reise bakover i tid, er det dessverre umulig å forandre det som har skjedd. Det som skjer her og nå, kan du heldigvis gjøre noe med. Akkurat her og nå velger jeg å være glad for all den lærdommen skrapene har gitt meg. Du har sikkert hørt ordene «ingenting varer evig»? – Det fine er at det også gjelder det vonde. Det vonde, hva enn det måtte være, varer heller ikke evig.

Har du vært med på ordlek der du så raskt som mulig skal svare med et ord som betyr det motsatte av det medspilleren sier? – Hva ville du si er det motsatte av ordet «vond»? Kanskje svarer du «god»? I hodet mitt betyr det at det vonde alltid avløses av det motsatte, altså det gode. Á la frasen «etter regn kommer sol». Så når livet er fryktelig vondt, kan det noen ganger være helt nødvendig å holde fast i tanken om at det vil bli bedre, til og med godt.

Dersom livet er vondt for deg nå, så føler jeg virkelig med deg. Siden du har lest såpass langt, antar jeg at ordene mine treffer noe hos deg. Tillater meg derfor å komme med noen råd:

1) Vær din egen støttespiller. Tenk på hvordan du ville hjulpet det mennesket du er mest glad i, hvis h*n hadde det vondt. Omsett tankene i praksis, men denne gangen skal du hjelpe deg selv.

2) Gjør noe som gir deg glede og/eller mestringsfølelse, hver eneste dag. Det kan hende at du akkurat nå ikke finner glede i noe som helst, da velger du noe du pleide å like eller noe du vet du er god på. Om du ikke orker/klarer å gjøre noe som helst, anbefaler jeg deg å smile og le. Så absurd det enn høres ut, så skjer det noe inni oss også når vi tvinger frem et smil og en latter. Le høyt, så lenge du orker. Det kan hende at den kunstige latteren avløses av ekte latter, bare fordi du føler situasjonen ganske så absurd. I så tilfelle, bra! Det kan også skje at latteren går over i gråt. Vær så snill å la gråten komme, jeg ser på den som oppbygget, negativ energi som trenger og komme ut av kroppen. Det føles godt etterpå, jeg lover!

3) Gi deg selv tid. Hvis du gjør det du kan for å støtte deg selv i prosessen (punkt 1 og 2), så bruker hodet og kroppen den tiden den trenger for å få det bedre. Ikke stress, det forlenger bare det vonde.

4) Dette er et eget punkt til deg som fortsatt sliter, til tross for at du har holdt på med punkt 1, 2, 3 og en haug med andre greier, i lang tid allerede. Gjør en greie ut av å visualisere håpet om at det gode skal avløse det vonde. I tankene dine ser du håpet som ei redningsbøye, det vonde er opprørt hav, og det gode er fast grunn under føttene dine. Akkurat nå strever du for å holde hodet over vannet, du er utslitt og i ferd med å gi opp. Jeg kaster derfor ut ei redningsbøye til deg, for å hjelpe deg å holde deg flytende. Bøya gir deg nok oppdrift til at du får igjen pusten og kan hvile litt, for det er hardt å kjempe mot de mektige kreftene i det svarte havet. Etter en stund vil bøya ha hjulpet deg såpass at du får mobilisert nok krefter til å komme deg trygt tilbake på land. Når det skjer, vil du ta med deg minnet om det vonde havet som en erfaring du vokste på og kan bruke til å hjelpe andre. Lykke til, jeg vet du klarer det!

PS: Det er alltid lurt å prate med noen, for tanker blir som regel vondere og vanskeligere når du lar være å dele dem med noen. Dersom du ikke ønsker å prate med noen rundt deg, finnes det mange tilbud på nett (sikker chat) og over telefon. Du finner en fin oversikt over mange av disse hjelpetilbudene ved å trykke HER.

Hjelp til å holde deg flytende, kan være avgjørende.
« Eldre innlegg

© 2024 Kronisk lykkelig

Tema av Anders NorénOpp ↑