Jeg er med meg hele tiden. Det er ingen andre jeg må forholde meg så mye til, som meg selv. Der er vi alle like. Men hvis du blir kronisk syk, som meg, føles dette forholdet til eget jeg ganske intenst. Da jeg var aktiv i arbeidsliv og på ulike sosiale arenaer, var det så mye som tok fokuset bort fra meg selv. Og det tror jeg er sunt. Det er vel ingen som har godt av å være fullt ut fokusert på seg selv hele tiden.
Nå er situasjonen snudd på hodet. Det er lite annet som tar fokuset bort fra meg, fordi jeg i stor grad er bundet til hjemmet grunnet sykdom. På en helt annen måte enn før, må jeg aktivt gå inn for å fylle den tiden som før handlet om jobb, selvutvikling, og ikke minst selvrealisering. Den siste der er ganske ekkel å svelge. For det er en dårlig betalt fulltidsjobb å være syk. Og alle de utfordringene jeg møter som følge av sykdommen, gjør definitivt at jeg utvikler meg som menneske. Men selvrealisering er det forferdelig lite av. Skuffende, deprimerende lite!
For at jeg ikke skal drukne fullstendig i selvmedlidende og tunge tanker, må jeg heie på meg selv. For deg som ikke har vært i den situasjonen, høres det sannsynligvis fullstendig sprøtt ut. Men det er faktisk sånn at jeg stille skryter av meg selv når jeg klarer ting jeg ikke hadde trodd. Den ene dagen kan det være å komme seg opp av senga. Neste dag kan formen være såpass at jeg får gleden av å juble over at jeg kom meg ut for å møte noen over en kopp kaffe.
Jeg kunne brukt mye tid og krefter på å forbanne den retningen livet har tatt. Og tro meg, jeg har mange svarte stunder. De mørke tankene kommer stadig rullende som store, svarte bølger truende til å utslette grunnen jeg står på. Men jeg er stolt over at jeg stort sett holder hodet over vannet. Å være syk på fulltid, er den tøffeste jobben jeg noen gang har hatt. Så da må det være lov å skryte litt av seg selv.
Dersom du ble bedt om å beskrive hva som er en god venn, hva ville du svart? – Jeg verdsetter i hvert fall egenskaper som ærlighet, omtanke, og evnen til å stille opp for andre. Det er et uttrykk som sier at «du skal gjøre mot andre som du vil at andre skal gjøre mot deg». Men er det noen logikk i å være grei mot andre samtidig som du rakker ned på deg selv? – Når jeg for femte dag på rad ikke makter å lage middag fordi jeg er dårlig, kan jeg lett gi meg selv en skikkelig omgang mental juling. Men blir situasjonen bedre av den grunn?
Kanskje det er på tide å innføre et nytt uttrykk? «Vær mot deg selv som du ønsker å bli behandlet av andre». For er vi ikke tjent med å være venn med oss selv? Meg bekjent når man lenger med ros og oppmuntring, enn piskeslag og dømmende ordelag. Det norske skolevesen har jo oppdaget dette for lenge siden. Skammekroken er erstattet med rolige og oppklarende samtaler. Smekk på fingrene eksisterer ikke lenger. I hundesportens verden er det positiv trening som er tingen. Forsterk det positive mens du passer på å gi det negative så lite oppmerksomhet som mulig.
Tror jeg skal begynne med litt positiv mentaltrening av meg selv. 
Eller, kanskje bare bli min egen venn. En venn som aldri forsvinner og som er lojal uansett hva som skjer. Til syvende og sist er vi alle alene. De utfordringene som kastes mot oss, må vi løse selv. Og da kan jeg ikke tenke meg et bedre utgangspunkt enn et godt vennskap med sitt eget jeg. Det må bli en uslåelig allianse.
Følg meg gjerne på Instagram, Facebook og Twitter også, så får du oppdateringer fra meg som ikke deles her inne på bloggen.