For mange år siden, mens jeg enda gikk på skolen, vokste den lille familien vår da pappa giftet seg på nytt etter å ha vært skilt noen år. Hun som ble stemoren min var enke etter at mannen hennes døde av kreft. Minnes at jeg spurte stesøsteren min om hvordan det var å miste pappaen. Og hun fortalte, med imponerende ro. Jeg klarte ikke å la være å grine, og husker at jeg tenkte at noe sånt ville jeg aldri taklet.
Så gikk det noen år, og plutselig mistet vi mammaen vår i en grufull ulykke. Jeg var 19 og lillesøsteren min kun 14 år. På nytt tenkte jeg at dette kom jeg aldri til å takle. 17 år senere sitter jeg her, med en nydelig familie og en innholdsrik arbeidskarriere på cvén. Jeg taklet det.
Hva har dette med sykdom å gjøre, tenker du kanskje. Dersom du omdefinerer sykdom til å være en utfordring, så har det alt med sykdom å gjøre. Livet består av endeløse utfordringer, på godt og vondt. Noen tar vi på strak arm, andre må vi jobbe mer for å komme over. Og når vi kommer over, eller finner en måte å leve med utfordringene på, så mestrer vi. De siste årene har jeg brukt på å mestre de kroniske sykdommene jeg har fått. Det betyr ikke at jeg har funnet en permanent løsning, men at jeg har tilpasset livet og måten jeg lever det på.
Noen justeringer er ganske enkle å gjennomføre, som for eksempel å starte på medisin. Å endre kosthold krever en del mer innsats og frustrasjon, men er fortsatt overkommelig. Å slutte å jobbe for å være i stand til å fungere som privatperson, var en større utfordring. Men alt går, om man klarer å justere egne forventninger underveis. Jeg har ikke gitt opp å bli frisk eller bedre, ei heller har jeg gitt opp tanken om å kunne jobbe igjen. For alle trenger å føle seg nyttige. Men akkurat nå, må jeg legge de tankene til side. For jeg har funnet ut at det krever vanvittig mye energi, å gå og kverne på alt det jeg savner, alle de tingene jeg kunne tenke meg å gjøre, og alle de planene som foreløpig er skrinlagt.
Nå må jeg være min egen sjef, og sørge for at jeg bruker ressursene mine så fornuftig som mulig. Jeg må rett og slett iverksette en del sparetiltak, for å kunne opprettholde driften. For til syvende og sist, er det aller viktigste for meg, å være i drift for dem jeg er glad i. Hva er det viktigste for deg?
Følg meg gjerne på Instagram, Facebook og Twitter også, så får du oppdateringer fra meg som ikke deles her inne på bloggen.