I Norge skal man ikke skryte av seg selv. Det oppfattes som selvsentrert og kleint. Men som jeg har skrevet før, er jeg av den oppfatning at man må være sin egen venn. Og hva er vel da mer naturlig enn å skryte når noe går godt?
Om kun kort tid har bloggen min eksistert i et halvt år. Seks måneder hvor jeg har delt litt av mine tanker med dem som har villet lese. Og jammen er det mange av dere! På disse månedene har det vært over 31 000 besøkende på bloggen. Til sammen har det gitt bloggen cirka 50 000 visninger. 50 000! I tillegg kommer innlegget mitt som ble publisert på TV2 sine nettsider, «Julen kommer uansett». I følge TV2 ble den artikkelen lest rundt 10 000 ganger.
Likevel er det ingen av mine innlegg som har så gode lesertall som det jeg skrev om Sjøgrens syndrom. Det er til nå lest rundt 12 000 ganger. Og jeg er fortsatt overrasket over at så mange er interessert i å lese om en konkret sykdom. For selv hadde jeg tippet at det ville være av mindre interesse enn mer generelle betraktninger som jeg ellers kommer med.
I tillegg til kronisklykkelig.no, er jeg å finne på Facebook, Instagram og Twitter. Nylig passerte Facebook- siden 1200 likes. 
Av disse er det under 10% jeg kjenner fra før. At over 1000 ukjente mennesker ønsker å følge meg og lese det jeg skriver, er jeg utrolig takknemlig for. Litt skummelt er det også, for hva kan vel lille jeg bidra med? Likevel ser jeg at for noen få så betyr ordene mine mye. Det betyr blant annet at noen setter ord på ting de ikke klarer selv. At noen snakker høyt om ting som vanligvis ikke snakkes høyt om. Og at de føler seg mindre alene. For vi er hundretusenvis av mennesker, bare i Norge, som lever med kronisk sykdom.
Noen av dere har også takket meg for at jeg gir et innblikk i en verden som friske mennesker ikke kjenner til. Hvis det kan føre til litt mer forståelse og mindre forhåndsdømming, vil det gjøre meg veldig glad. Dere skal vite at alle disse tilbakemeldingene betyr mye, og at jeg gjemmer dem inni meg. Dersom det ikke hadde vært noe respons på det jeg skrev, hadde jeg heller ikke fortsatt. Så jeg er avhengig av dere for at bloggen skal ha noe mening. Tusen tusen takk for at du leser, kommenterer og deler. Håper du vil fortsette med det.
Anita