Jeg liker å hjelpe folk. Det gir meg en god følelse, og så er det fint å vite at jeg har noe å bidra med. Da er jeg liksom en ressurs for noen, og det gjør godt for selvfølelsen. Nesten uansett hvilken situasjon du er i, kan du være til hjelp eller støtte for andre mennesker. Når det kommer til vennlige gester og hjelpende hender, finnes ikke betegnelsen «for lite». Selv et hyggelig smil fra deg, kan være det som redder dagen til et ukjent menneske.
Selv om jeg liker å hjelpe andre, betyr ikke det at jeg liker å ta imot hjelp. Eller, jeg 
er i hvert fall ikke vant til det. Å ta imot hjelp gjør fort at man føler seg liten. Og det er i grunnen litt rart. For sånn egentlig, så må man gjerne være voksen før man skjønner når det er nødvendig å be om og ta imot hjelp fra andre. Ikke bare voksen i kroppen, men i sinnet også. Man kan altså føle seg liten, selv om man er stor.
Jeg føler meg litt for ofte liten. Følelsen kommer gjerne når kroppen er sliten av smerter. For når jeg blir sliten i kropp og sinn, blir det så mye vanskeligere å føle seg ovenpå. Jeg som menneske har fortsatt den samme verdien, det føles bare ikke sånn. Akkurat nå skriver jeg mens jeg sitter her inne i pysjamasen. Jeg liker å gå i pysjamas, men det er så mye annet jeg heller ville gjort akkurat nå. Vært ute og ruslet i sola, for eksempel. Isteden ligger jeg inne, i pysjamas, og føler meg liten.
Det skulle bare noen vennlige ord til, for at jeg plutselig ikke følte meg liten lenger. Noen hjalp meg ut av hengemyra, uten å vite det selv. Selv om det kun er minutter 
siden, tenker jeg nå tilbake på Anita som følte seg liten, og rister litt på hodet. At jeg kan tulle til tankene mine på den måten! Jeg er sterk, og har masse å bidra med. Det holder jeg fast ved, helt til neste gang kroppen krangler så mye at tankene gjør meg liten igjen. Men da har jeg kanskje blitt så stor at jeg ber noen om hjelp.