Så ligger jeg her da, nok en søndag. Oppturen som de ukentlige infusjonene gir meg, avtar kraftig mot slutten av uka. Noen ganger lander jeg mykt på begge beina. Andre ganger, som i dag, krasjlander jeg så hardt at beina svikter under meg. Det er en del av opplegget, det er noe jeg bare må regne med. Infusjonene har nå pågått siden februar, og sluttdatoen truer i horisonten. Ikke at det er satt noen sluttdato enda, men jeg vet at dette er en midlertidig løsning. Det er ingen god løsning for kroppen å innta høydose kortison hver syvende dag. Til det er bivirkningene for mange. På kort sikt er det mange, synlige bivirkninger. På lang sikt mange skjulte, som bryter kroppen ned.
Jeg har havnet i en situasjon der jeg må velge mellom ulike onder. Vil jeg øke matlyst og kroppsvekt, mot å få mer energi? – Ja. Vil jeg risikere fremtidig beinskjørhet mot å dempe pågående betennelser i kroppen? – Ja. Vil jeg påføre meg selv ustabilt humør og stygge utslett i bytte mot mer livsglede? -Ja! Vil jeg øke kreftrisikoen for å legge en demper på alt denne sykdommen gjør mot meg? – Ja, ja, ja!
En dag angrer jeg kanskje på disse valgene. Men jeg lever i dag, og må ta valgene mine deretter. Det er i dag jeg vil være den beste mammaen og ektefellen jeg kan. Selvsagt ønsker jeg å være det i morgen også. Og neste uke, neste sommer, og i årene som kommer. Men det eneste jeg har garanti for, er dagen i dag. Denne dagen må jeg gjøre det beste ut av.
For meg har den beste løsningen blitt å ta medisiner som ikke bare gjør godt. 
Dersom det funket å puste ut vonde minner mens jeg foldet ben og armer i lotusposisjon og produserte rosa tankeskyer, ville jeg gjort det. Det vil si, jeg har prøvd det og. Ikke samtidig. Men det står på den sinnsykt lange lista over ting som er prøvd og kastet i «funker-ikke-boksen». Det var en gang i tiden hvor jeg skydde medisiner som pesten. I dag er jeg dem evig takknemlig. Uten dem er det ikke godt å si hvor jeg hadde vært.
Sett utenfra vil nok mange si at jeg står på stedet hvil. Jeg er like syk, like lite i arbeid, og omtrent like ustabil i formen, som jeg var for ett år siden. Eller tre, for den saks skyld. Og jeg er til en viss grad enig. Men det er bare utenpå. For inni meg, har det skjedd masse. På disse årene som har gått etter at sykdom overtok styringen, har jeg levd en mannsalder, inni hodet mitt. 
Jeg har tenkt tanker og levd ut scenarioer, en gammel dame verdt. Ikke det at jeg føler meg så klok, men jeg er rik på erfaringer. Skulle inderlig ønske det var bekymringsfrie, glade, og lette erfaringer. Det er de ikke, men det er nå bare sånn det er. Ikke mye annet å gjøre, enn å gjøre det beste ut av det. Et tilsynelatende ungt sinn, i en ung kropp, med gamle tanker. Reine Kinderegget det jo!
Følg meg gjerne på Instagram, Facebook og Twitter, eller kontakt meg her dersom du tror jeg kan bidra med noe.