Endelig er vinterferien over! Den endeløse rekken av bilder og filmsnutter fra alle de fine øyeblikkene folk har hatt, er også over. Ingen vits i å spekulere; ja, jeg er veldig misunnelig. Jeg unner dere alt godt, men jeg har så inderlig lyst på litt av den kaka jeg også. Mest av alt på min families vegne. Jeg skulle gjerne stått på ski, blitt full på livet i ei solhåle i snøen, gått på kino eller besteget en fjelltopp. Men jeg klarer meg uten også.

Det som er tøft er å føle seg ansvarlig for at resten av familien heller ikke har gjort noe av alt det nevnte. Ikke at jeg nekter dem. Det ville jeg aldri gjort. Men det blir liksom ikke, når alt ansvar som vi normalt sett skulle vært to om, faller på far i huset. Han må gjøre alt, når jeg ikke klarer å gjøre noen ting. Da er det ikke mye tid og overskudd igjen til fjelltopper eller skiturer, etterpå.

Kjenner at ansiktet mitt danner ukledelige bekymringsrynker, mens jeg tenker på disse tingene. For meg er dette det absolutt tøffeste, ved å være kronisk syk. Jeg har mange symptomer og plager, noen av dem så voldsomme at det krever omfattende, medisinsk oppfølging å holde dem sånn noenlunde i sjakk. Likevel er følelsen av å være en byrde, en demper på livet, for mine nærmeste, det desidert verste med å være syk.

Hadde det ikke vært for at jeg sitter i spisesalen på sykehuset, hadde det trillet tunge tårer nå. For tiden er jeg her inne en gang i uka, for intravenøs medisinering. Igjen er jeg litt av en forsøkskanin, men det er helt okay. Forskning, prøving og feiling er til syvende og sist den eneste måten å utvikle bedre og nye behandlingsmetoder på. Aberet med medisinen jeg får nå, er at den har sendt meg ut på en følelsesmessig heistur, hvor heisen ikke klarer å bestemme seg om den skal stoppe i under- eller overetasjen. Det tærer på, spesielt fordi jeg var dørgende sliten fra før.

Jeg har ikke så mange andre valg enn å skrape meg selv sammen, og gjøre det beste ut av det. Oddsen for at de kommende dagene blir bedre, må jo være ganske bra. I hvert fall må jeg holde fast i håpet. Uten håp, er det bare å legge ned driften. Og det har jeg foreløpig ingen planer om. Det får holde i massevis at jeg har tilbakelagt en haug med driftsforstyrrelser, uten at jeg har bukket under av den grunn. Motgang gjør sterk, sier de vise. Tror kanskje de har rett.

Følg meg gjerne på Instagram, Facebook og Twitter, eller kontakt meg her dersom du tror jeg kan bidra med noe.