I dag er det 1 år siden jeg lanserte bloggen. 1 år hvor jeg har delt mine tanker og meninger med dem som har villet lese. Jammen er det mange av dere! Det er License free from Pixabaynesten så jeg ikke tør si det høyt, men på disse 365 dagene har det vært ca 95 000 besøkende på bloggen. Jeg er nok ikke like ivrig som mange andre bloggere, for på dette året har jeg kun publisert 58 innlegg. Men i snitt er hvert enkelt innlegg lest mer enn 1600 ganger, og det er jeg jammen fornøyd med! Det desidert mest populære innlegget topper likevel statistikken med et tall som skiller seg klart fra de fleste andre: Ti stilt! har hatt over 22 000 visninger, til tross for at det er ett av de nyeste innleggene jeg har. Det faller tydeligvis i smak når jeg snakker fra levra til alle dem som tror de vet hvordan livet til en kroniker er 😀

Det er like gøy hver gang jeg ser at et innlegg lever sitt eget liv, og deles i alle slags kanaler. Ekstra gøy var det den gangen TV2 valgte å brukte innlegget «Julen kommer uansett» på deres nettsider. Tenk hvor mange mennesker jeg nådde ut til da! Likevel er det en av de senere tids hendelser som topper kransekaka for meg: En tidligere ergoterapeut, som nå arbeider som universitetslektor på NTNU, har begynt å bruke min blogg som grunnlag i sine forelesninger. Det var innlegget «Du må bare», som trigget hennes interesse, og etter avtale med meg startet hun en av sine forelesninger med min korte men engasjerte tekst. Jeg sliter med å beskrive hvor gøy jeg syns det er, samtidig som det føles meningsfullt at jeg er med på å sikre at mennesker som utdanner seg innenfor helsesektoren får innblikk i hvordan vi som pasienter gjerne opplever situasjonen. Hurra!

Jeg tjener ikke ei krone på denne bloggen, men jammen føler jeg meg rikere likevel. takkAt det skulle være så givende å dele tankene mine offentlig, hadde jeg ikke trodd. Når jeg tenker på alle de støttende kommentarene, nydelige meldingene og oppmuntrende delingene dere står for, får jeg faktisk klump i halsen. Det jeg skriver er ingenting verdt før noen finner det nyttig eller kjekt å lese det. Så i dag går det en diger takk ut til hver eneste en av dere lesere, som følger meg i mitt turbulente liv. Håper inderlig at dere blir med meg videre på reisen!

Stor klem,

Anita

Følg meg gjerne på InstagramFacebook og Twitter, eller kontakt meg her dersom du tror jeg kan bidra med noe.