For første gang i livet er jeg på rehabilitering. På samme sted finnes det mange andre, og flertallet er nok mellom 20 og 50 år eldre enn meg. Selv er jeg snart 37, men har sjelden følt meg så ung. Min noe skakkjørte kropp virker veldig ung og sprek sammenlignet med alle dem som er avhengige av prekestol, rullator, rullestol eller andre hjelpemidler, for å sette seg i bevegelse. I dette perspektivet føler jeg meg også ganske sprek, sammenlignet med hvordan jeg føler meg på hjemmebane.
Samtidig setter disse omgivelsene meg selv på prøve. For jeg har tidligere skrevet om hvor dårlig jeg liker at andre uttaler seg negativt om folk som ser friske ut, men som likevel viser begrenset evne til å delta i alle forventede aktiviteter. Etter at jeg kom hit, har jeg tatt meg selv i å tenke mitt om en del av mine medpasienter. Kjenner jeg skammer meg når jeg tenker på det nå. Hvem er liksom jeg til å dømme noen basert på visuelle inntrykk?
Tidligere i dag var jeg tilfeldigvis en av de første som kom til unnsetning da en av de andre beboerne her falt på vei ut av heisen. Det var snakk om en eldre, nyoperert mann som kunne vært bestefaren min. Han beveget seg rundt for egen maskin, kun ved hjelp av en prekestol. Den ene armen hans var lappet sammen med flere skruer, og hofta på samme side var også operert på grunn av brudd på tre plasser. Uheldigvis ramlet han så lang han var, og landet på den nyopererte siden.
Det er ikke nødvendig å utbrodere hvor smertefullt dette må ha vært for ham. Likevel var han mest opptatt av å få hjelp til å komme seg opp, sånn at han kunne fortsette med det han holdt på med. Førsteinntrykket mitt og sikkert mange andres, var at dette var en puslete, gammel mann. Men nå tenker jeg på ham som en beintøff fyr med tonnevis av stå-på vilje.
Fordi jeg fikk et bittelite glimt av hvem denne mannen er, innenfor fasaden, fikk jeg også en kraftig påminnelse om hvor viktig det er å ikke dømme lusa på gangen. Jeg er helt sikker på at mange dømmer meg også, og jeg skjønner dem.
Jeg ser jo frisk ut. Men det du og de andre ikke ser, er alt som foregår bak fasaden. Noen så kanskje at jeg var på bassengtrening tidligere i dag, men de så ikke at jeg ble akutt dårlig noen timer senere, og av den grunn måtte melde avbud til trening med husets fysioterapeut. Jeg er her for å bli i så god form jeg kan, men det betyr ikke at jeg alltid er i stand til å gjennomføre.
En god regel er å ikke uttale seg om noe man ikke vet hele historien rundt. En dag står du der selv, som den folk tisker og hvisker om. Tro meg, det føles ikke godt. Og husk, det du ser er ikke nødvendigvis hele bildet. Det du ikke ser, er gjerne vel så viktig.