I dag skulle mannen min og jeg reist til Hurdalsjøen hotell. Vi var invitert til å delta på parkurs, i regi av Norsk Revmatikerforbund. Noe av avtalen var at jeg skulle skrive om kurset på bloggen, og jeg så frem til å dele opplevelsen med dere. Jeg hadde også gledet meg veldig til disse dagene sammen med mannen min, og til at vi som par skulle få noen tips og verktøy for å takle denne trøblete tilværelsen, på best mulig vis.
Dessverre gikk det ikke som jeg håpet, for istedenfor 
å nyte romantiske middager og avslappende timer i boblebad, ligger jeg på sykehus. Jeg er på mitt fjerde døgn her, og må minst ligge ett døgn til. Isolert sett er jeg glad for å være her, og få hjelp. For jeg trengte det virkelig. Men jeg trengte virkelig det oppholdet ved Hurdalsjøen også!
I løpet av et år, er det ikke mange gangene jeg er ute på noe. Spesielt ikke noe som involverer reising. Det kan jeg skylde den elendige helsa mi for. Før i tiden, før jeg ble syk, var jeg mye på farten og kunne ta ting på sparket. Nå må det planlegges i god tid, og selv da er det langt i fra sikkert at jeg kan gjennomføre.
Inni meg vokser det en stygg og ekkel klump av vonde følelser. Lag på lag med sorg, sinne, frustrasjon, misunnelse, irritasjon og kullsvart tristhet. Altfor mange år føles tapt. De er som sorte hull i livshistorien min. Alle disse årene som kom og gikk, det var sykdommen som tok dem.
Rundt meg har helsepersonell begynt å prate om å skaffe meg hjelp når jeg kommer hjem. At 
kommunen må kobles inn. Jeg er tilstede uten egentlig å være det. Hører hva de sier, men vil helst ikke ta det inn. Er det meg de snakker om? Jeg, som er mamma, bonusmor, ektefelle og matmor? Jeg skulle jo ta meg av dem rundt meg, jeg skulle ikke være den som trenger hjelp.
Kanskje er det derfor jeg føler meg kvalm? Kanskje det forklarer hvorfor jeg føler meg nummen og ute av stand til å bevege meg? – På grunn av dette sjokket, eller hva jeg skal kalle det. Strengt tatt burde det ikke være noe sjokk, etter så lang tid. Men likevel. Er jeg virkelig så dårlig?
Jeg vet ikke hva neste skritt blir. Jeg vet ikke engang hva neste time bringer. Kanskje like greit , for jeg har uansett ikke krefter til å takle ting før de kommer. Her og nå er det eneste som er sikkert. Så kan jeg ikke annet enn å ta imot det som kommer. Uansett hva det er.
Følg meg gjerne på Instagram, Facebook og Twitter, eller kontakt meg her dersom du tror jeg kan bidra med noe.