To år har gått siden jeg ble så dårlig at jeg ikke klarte å jobbe lenger.
To år!
Lettere motvillig tenkte jeg den gang at sykemeldingen legen da la frem, ville bidra til at jeg kom meg raskt tilbake på beina. For jobbe skulle jeg i hvert fall. Måtte bare hente meg inn igjen først.
Men så ble jeg dårligere. Og enda dårligere. Og til slutt skikkelig dårlig og helt tappet. Det verste man kan tappes for, er overskudd og håp. Overskudd til å takle livet. Håp om å bli bedre. Så jeg begynte å lete etter forklaring på hvorfor jeg var dårlig. Løsningsorienterte Anita satte i gang med å lete etter kvikkfixen for å bli bedre. For jeg liker å fikse ting, og tenkte selvfølgelig at jeg kunne fikse meg og.
Siden den gang har jeg prøvd det meste som tenkes og ikke tenkes kan. I innland og utland. Jeg har vært prøvekanin for store deler av innholdet i Felleskatalogen og har etterhvert blitt drivende dyktig på medisinsk terminologi og alternative tilbud. Jeg har utsatt kroppen for spesialistundersøkelser i alle bauger og kanter, blitt operert, utsatt for radioaktiv stråling og vurdert av hjernekrymper. For hva gjør man ikke for å bli frisk?
Likefullt sitter jeg her, 730 dager senere, og er fremdeles ikke tilbake på jobb. Ikke det at jeg har noen jobb å gå til lenger, for den ble jeg fratatt. I en nedbemanningsprosess er det praktisk for en bedrift å rydde bort dem som av ulike grunner ikke bidrar så mye som de burde. Men dersom jeg fortsatt hadde hatt jobben i behold, hadde den mest sannsynlig bare gitt meg masse dårlig samvittighet. For jeg er enda ikke i stand til å jobbe som før.
Mange dager er jeg ikke en gang i stand til å være en god mamma, kone, venn, søster eller matmor. For den idiotiske kroppen vil ikke!
Hvorfor i all verden deler jeg dette med omverden? Hvorfor utlevere detaljer om mitt private liv, detaljer som strengt tatt ikke setter meg i noe godt lys? Fra å være dyktig, arbeidssom, sterk, oppegående og ressursrik, er jeg nå redusert til en sofasliter av verste sort. En NAVér. Smak på det ordet. NAVér. En skal lete lenge etter et mer negativt ladet ord enn det. Men vet du hva? Det får så være, for en dag kommer jeg tilbake. Kanskje ikke i samme utgave som før, men garantert mye klokere.
Jeg deler dette fordi jeg ønsker å ta livet av alle fordommene mot folk som går hjemme. Jeg vil fasadesamfunnet til livs, fordi det er falskt, overflatisk og unødvendig. Jeg håper på mer forståelse for at ingen ønsker å være syk. Å gå på NAV er ikke noe å trakte etter, men det skal jammen ikke være skamfullt heller!
Min jobb er å akseptere det som er, gi slipp på det som var, og håpe på det som kan bli. Hver dag, hver time, året rundt.