Tror snart jeg blir sprø. Sprø av at det ikke er mulig å planlegge noe som helst lengre. Sprø av at den kranglevorne helsa mi ikke bare går ut over meg, men også over alle dem jeg er mest glad i. Hvorfor må alt være så uforutsigbart?
Sitter for øyeblikket alene i et feriehus i Danmark, mens resten av familien er ute og gjør sånt man gjør på høstferie. Med klump i magen fordi jeg nok en gang måtte fortelle seksåringen vår at «mamma klarer ikke å bli med i dag heller». Gråt i halsen fordi jeg ser det mannen aldri sier; at det ikke er så spennende å fungere som alene- pappa. Sorg i hjertet fordi jeg vet at det skyldes meg; min kropp og min helse. Men jeg kan ikke gjøre noe med det. Alt som er mulig å gjøre, er allerede prøvd.
Jeg skriver for å tømme hodet for alt det triste og vanskelige. For å dele med noen som kanskje forstår. For at jeg ikke skal føle meg så alene. For at du ikke skal føle deg så alene. Vi er mange som har det sånn. Men jammen er det en ensom tilværelse likevel.
Følg meg gjerne på Instagram, Facebook og Twitter, eller kontakt meg her dersom du tror jeg kan bidra med noe.