Slår pappaen din deg? Tar mammaen din på deg, på en måte som ingen må få vite om? Psyker kona di deg ut med sine stadige, verbale utbrudd? Får broren din deg til å gjøre ting med deg selv, som han sier må forbli mellom dere? Føler du deg utrygg, fordi noen som står deg nær, blir som en annen, ukjent person, ved misbruk av rusmidler? Gjør du unevnelige ting mot noen, som du innerst inne vet er veldig feil? Hører eller ser du at noen rundt deg utsettes for ting som er alt annet enn greit? Eller har du kanskje en magefølelse om at «noe» foregår, uten at du har turt å spørre dem det gjelder?
Noen må tørre og stille disse spørsmålene. Spørsmål om ulike former for vold, overgrep, voldtekt, incest og misbruk av rusmidler. Du må tørre og svare ærlig, dersom du blir spurt. For dessverre er det sånn at mange av dere som leser dette, kan si ja til ett eller flere av disse punktene. Dersom du ikke kan si ja, kan det også hende at jeg ikke har stilt de riktige spørsmålene. For i følge Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) har så mye som 1 av 5 jenter opplevd en eller annen form for seksuelle overgrep i barndommen. 1 av 10 gutter har opplevd det samme. Samtidig har hver 20. gutt eller jente under 18 år, blitt utsatt for alvorlig, fysisk vold fra sine foreldre.
La meg være!
Flere gutter enn jenter opplever det som kategoriseres som «mindre alvorlig fysisk vold», fra foreldre eller jevnaldrende og i form av mobbing. Selv om det kategoriseres som «mindre alvorlig fysisk vold», betyr det ikke at det ikke setter spor eller skaper traumer. For vi er alle forskjellige, og takler våre opplevelser på ulike vis. Å bagatellisere opplevelser fordi de havner i en mindre alvorlig kategori, blir også helt feil. I tillegg til de nevnte tallene, kommer kjønnslemlestelse, tvangsekteskap og æresrelatert vold. Altfor mange barn, ungdom og voksne opplever også dette, uten at det foreløpig finnes tall som kan stadfeste omfanget her i Norge.
Statistikken er til å grine av. Men den reflekterer virkeligheten. En virkelighet som det er på tide at vi tar tak i. For vi lever i ett av verdens beste land, samtidig som mange av våre innbyggere også lever i et personlig helvete. Sånn kan vi ikke ha det. Sånn vil vi ikke ha det!
Men hvorfor skriver jeg om dette? – Det var jo ikke det denne bloggen skulle handle om?
Det er flere grunner til det. En av dem, er at jeg er en av altfor mange som kan signere den omdiskuterte #metoo kampanjen. Jeg har opplevd krenkende og uønsket seksuell atferd. Flere ganger. Jeg har også opplevd alvorlig, psykisk og fysisk vold fra tidligere partner. Store deler av barne- og ungdomsårene mine ble dessuten sterkt påvirket av min avdøde mors misbruk av rusmidler. Men mine erfaringer virker ganske bagatellmessige nå, blant annet fordi perspektivet mitt har endret seg. Dessuten er det tilbakelagte kapitler av livet, selv om de på sitt vis har bidratt til å forme meg til den jeg er i dag.
Det som fortsatt opprører meg, og får meg til å skjelve mens jeg nå skriver, er alt det mennesker jeg er glad i, har opplevd. Jeg føler meg på et vis privilegert, som gang på gang er funnet trygg nok til at mennesker har delt sine dypeste hemmeligheter med meg. Det er vonde og vanskelige hemmeligheter jeg bærer med dem, og de former en tung ryggsekk. Men om jeg ikke kan klare å bære den tunge ryggsekken sammen med dem, hvordan kan jeg da forvente at de skal klare det alene? Enkelte av dem står attpåtil midt oppi det unevnelige, samtidig som de skal bære alt fortiden har gitt dem av uønsket bagasje.
Bryt den vonde tausheten
– Du har den lille gutten som ble misbrukt av treneren sin, mens kameraten måtte se på. Barneskolejenta som opplevde seksuelle overgrep fra en gjeng gutter på samme alder, uten at noen av dem stanset det hele. Mannen som tilfeldigvis så det som skjedde, uten noensinne å si ett ord om det i etterkant. Søskenparet som etter stefarens kommando måtte gjøre ting mot og med hverandre, som søsken ikke skal gjøre. Mammaen deres, som måtte lage et liv videre for dem etterpå, vel vitende om grusomhetene de hadde opplevd. Damen som ble kastet veggimellom av sin samboer, hver gang han drakk sprit. Onkelen som tok for seg av niesen sin, og som skapte uopprettelige sår, både på innsiden og utsiden. Den gryende ungdommen som ble liggende igjen på det kalde gresset, etter at kameraten voldtok henne på vei hjem fra fest. Damen som mistet sin eneste datter i drap, etter at jenta endelig begynte å få kontroll på livet igjen, etter en oppvekst preget av gjentatte overgrep fra søskenbarnet. Den bittelille jenta som vokste opp til å bli en sterk ung kvinne, til tross for at faren gjennom hele oppveksten vekslet mellom fysisk, psykisk og seksuelt misbruk av henne. Den samme faren, som lot sine venner misbruke samme jenta.
Disse jentene og guttene har vært gjennom helvete på jord. Dessverre går det ikke an å si at det er tilbakelagte kapitler for dem. Skaden de er utsatt for, er så stor at de må bære den med seg hele livet. Hjertet mitt blør og tårene er uendelige, når jeg tenker på alt de har gjennomlevd. Jeg kunne gjort de utroligste ting for å få muligheten til å spole tilbake og sørge for at de aldri måtte oppleve noe av det. Men det kan jeg ikke. Det jeg kan gjøre, er å snakke høyt om det. Jeg kan skrive, dele, og minne verden på at dette skjer, hele tiden. Det skjer, akkurat nå når du leser. Når du legger deg. Og i morgen, når du står opp, så starter noens helvete på nytt. Derfor må vi snakke om det. For å stanse faenskapet. For sånn som dette kan det ikke fortsette.
Be om hjelp
Nå er det på tide å stikke hull på verkebyllen. Om det er en gammel byll eller et ferskt, åpent sår, er i grunnen uviktig. Uansett om du er offeret, den som skaper ofre, øyenvitne eller «bare» en på sidelinjen med en dårlig magefølelse: NÅ er tiden for å snakke! I denne sammenheng er sannhet det aller viktigste og mektigste våpenet. I hvilket forum du bryter tausheten, eller hvem du velger å fortelle til, er også uviktig. Sørg bare for at det er i trygge rammer, så du ikke må oppleve enda mer vondt. Å fortelle sannheten, er det første steget til en ny start. Du får også plassert ansvaret der det hører hjemme. Du, som offer, er ikke ansvarlig for det som skjer.
Jeg vil du skal huske dette:
Du er ikke alene.
Du har ikke fortjent dette.
Så lenge det oppleves ugreit for deg, så er det grunn til å reagere.
Så lenge du går med en dårlig følelse, BØR du reagere. For det er alltid bedre å gripe inn en gang for mye, enn en gang for lite.
Ring en venn, skriv til noen du stoler på, kontakt krisesenter, barnevern, politi eller den instansen som måtte passe utifra situasjonen du står i. Det avgjørende er at du endelig bryter den vonde tausheten. Jeg er med deg i tankene <3
Eksempel på nettsider med informasjon om hvordan du får hjelp:
Referanser:
Bufdir.no, Smiso.no, Stinesofiesstiftelse.no
Følg meg gjerne på Instagram, Facebook og Twitter, eller kontakt meg her dersom du tror jeg kan bidra med noe.