Stikkord: covid-19

Innimellom alle nyhetsvarsler og «breaking news» på nettavisene, kjenner jeg på en slags ro. En følelse av at «det som skjer, det skjer», verden vil bestå, livet går videre og alle de greiene der. Så kan jeg brått føle takknemlighet over at det «bare» er et virus vi kriger mot. Det kunne jo vært unntakstilstand fordi landet vårt var i krig, vi kunne vært under militære angrep, det kunne vært sånn at vi på ubestemt tid måtte leve med redsel for både angrep, usikkerhet om vi ville kunne forbli i eget land, om privat- og samfunnsøkonomien ville gå ad undas og om vi ville overleve som folkeslag. Men sånn er det ikke. Ikke for oss, ikke enda, forhåpentligvis aldri. Likevel klarer panikken å ta hardt grep i meg fra tid til annen, sånn som nå.

For hva om Koronaviruset allerede har lurt seg innenfor husets trygge, beskyttende vegger? Hva hvis den lille satan av et virustroll leker rundt i kroppen min akkurat nå, og gjør seg klar til å la meg smake Covid-19? Hva om jeg er blant dem som ikke kommer helskinnet fra det? Hvordan skal det da gå med flokken min, de jeg er aller mest glad i?

Bare tanken på det utenkelige, er nok til å gjøre meg uvel. Kvalm av redsel, for at livet igjen skal snus opp ned fra det ene øyeblikket til det andre. Alle som har opplevd alvorlige hendelser og livskriser, vet hvor brutalt og hjerterått det kan være. Endeløs sorg, gjerne blandet med frykt, smerter, savn, avmakt og sinne. En ekstremt ubehagelig miks av sjelevondt.

Så kommer jeg på det som mang en gang har reddet meg fra den sikre tankedød, de ordene jeg har delt med medmennesker i krise, og som jeg har minnet meg selv på i utallige, mørke stunder. Ordene om at jeg må la de tingene jeg ikke kan gjøre noe med, gå. Jeg må slippe dem fra meg, fordi de faktisk gjør vondt verre. Et stresset og konstant bekymret menneske tåler rett og slett mindre, enn det et rolig og avbalansert menneske gjør. Så la det gå!

Vask hendene, følg for all del myndighetenes retningslinjer, Folkehelseinstituttets råd og kommunenes pålegg, gjennomfør de forebyggende tiltakene du kan. Men utover det, la katastrofetankene og krisefrykten dra sin vei. Du får ikke mindre sykdom av å bruke de neste månedene på å uroe deg, i verste fall får du faktisk mer. Mitt enkle, men krystallklare råd til meg selv, og til alle andre som måtte kjenne seg igjen her, er å lytte til den kloke personen som en eller annen gang sa: