For ei uke siden var jeg på smerteklinikken på sykehuset, for å få min første infusjon med Xylocain. Intravenøs medisinering er ikke nytt for meg, for de siste 14 månedene har jeg også fått fire infusjoner med en medisin som heter MabThera. MabThera er i utgangspunktet kreftmedisin, eller såkalt kjemoterapi. Men noen kloke hoder har funnet ut at den i mange tilfeller også har god effekt ved autoimmune sykdommer. Det er foreløpig ikke standardisert behandling å gi dette til pasienter med Sjøgrens syndrom. Bakgrunnen for at jeg likevel får det, er at Sjøgrens hos meg har påvirket indre organer (organaffeksjon), samtidig som jeg sliter med kraftig fatigue (utmattelse).
Denne gang var det derimot bedre smertelindring som var målet. Over flere år har jeg vært plaget med så store smerter, at jeg ikke har fungert skikkelig. Den følelsen av at livet brått snus opp ned og alt må settes på vent, unner jeg ingen. I forkant presiserte smertelegen at han ikke kunne garantere effekt. Men han sa også at jeg ville få lavere smertenivå over flere uker, dersom medisinen hadde virkning på meg.
Kun en halvtimes tid inn i infusjonen, ble jeg så trøtt at jeg døste bort. De to timene i sykehussenga, koblet til hjertemonitor og med veneflon i armen, gikk derfor veldig fort. Resten av dagen var jeg veldig sløv og trøtt, helt i tråd med advarselen jeg hadde fått på forhånd. Men dagen derpå kjente jeg at noe hadde skjedd. Smertene var ikke lenger så kraftige!
De siste dagene har vært gode. Jeg har sannsynligvis fått gjort mer ting den siste uka, enn jeg har gjort den siste måneden sammenlagt. Og det er ikke bare fordi jeg har hatt mindre vondt. For når smertene avtar, øker også energinivået, og tilsammen gjør dette at humøret stiger. – En veldig god sirkel! For meg er dette en bekreftelse på hvor stor innvirkning sykdom faktisk har på livet mitt. Jeg har aldri vært en sløv person. Men når man dag ut og dag inn går og subber rundt uten krefter til å sette i gang med de enkleste oppgaver, begynner man jo å tvile litt på seg selv. Nå fikk jeg den påminnelsen jeg trengte, om at inni meg bor det en flink og driftig dame. Jeg har bare vært litt uheldig og fått en kropp som ikke alltid spiller på lag. Fremover skal jeg prøve så godt jeg kan og nyte de gode dagene, sånn at jeg er best mulig rustet til de stundene som ikke er like bra. Uten dårlige dager, hadde jeg heller ikke vært i stand til å nyte de gode like mye. Så på et snodig vis er jeg kanskje heldig likevel?
