Kronisk lykkelig

Å mestre livet med kronisk sykdom

Tag: Bakgrunn (Page 1 of 2)

Takk skal du ha!

I dag er det 1 år siden jeg lanserte bloggen. 1 år hvor jeg har delt mine tanker og meninger med dem som har villet lese. Jammen er det mange av dere! Det er License free from Pixabaynesten så jeg ikke tør si det høyt, men på disse 365 dagene har det vært ca 95 000 besøkende på bloggen. Jeg er nok ikke like ivrig som mange andre bloggere, for på dette året har jeg kun publisert 58 innlegg. Men i snitt er hvert enkelt innlegg lest mer enn 1600 ganger, og det er jeg jammen fornøyd med! Det desidert mest populære innlegget topper likevel statistikken med et tall som skiller seg klart fra de fleste andre: Ti stilt! har hatt over 22 000 visninger, til tross for at det er ett av de nyeste innleggene jeg har. Det faller tydeligvis i smak når jeg snakker fra levra til alle dem som tror de vet hvordan livet til en kroniker er 😀

Det er like gøy hver gang jeg ser at et innlegg lever sitt eget liv, og deles i alle slags kanaler. Ekstra gøy var det den gangen TV2 valgte å brukte innlegget “Julen kommer uansett” på deres nettsider. Tenk hvor mange mennesker jeg nådde ut til da! Likevel er det en av de senere tids hendelser som topper kransekaka for meg: En tidligere ergoterapeut, som nå arbeider som universitetslektor på NTNU, har begynt å bruke min blogg som grunnlag i sine forelesninger. Det var innlegget “Du må bare”, som trigget hennes interesse, og etter avtale med meg startet hun en av sine forelesninger med min korte men engasjerte tekst. Jeg sliter med å beskrive hvor gøy jeg syns det er, samtidig som det føles meningsfullt at jeg er med på å sikre at mennesker som utdanner seg innenfor helsesektoren får innblikk i hvordan vi som pasienter gjerne opplever situasjonen. Hurra!

Jeg tjener ikke ei krone på denne bloggen, men jammen føler jeg meg rikere likevel. takkAt det skulle være så givende å dele tankene mine offentlig, hadde jeg ikke trodd. Når jeg tenker på alle de støttende kommentarene, nydelige meldingene og oppmuntrende delingene dere står for, får jeg faktisk klump i halsen. Det jeg skriver er ingenting verdt før noen finner det nyttig eller kjekt å lese det. Så i dag går det en diger takk ut til hver eneste en av dere lesere, som følger meg i mitt turbulente liv. Håper inderlig at dere blir med meg videre på reisen!

Stor klem,

Anita

Følg meg gjerne på InstagramFacebook og Twitter, eller kontakt meg her dersom du tror jeg kan bidra med noe.

Det du ikke ser

For første gang i livet er jeg på rehabilitering. På samme sted finnes det mange andre, og flertallet er nok mellom 20 og 50 år eldre enn meg. Selv er jeg snart 37, men har sjelden følt meg så ung. Min noe skakkjørte kropp virker veldig ung og sprek sammenlignet med alle dem som er avhengige av prekestol, rullator, rullestol eller andre hjelpemidler, for å sette seg i bevegelse. I dette perspektivet føler jeg meg også ganske sprek, sammenlignet med hvordan jeg føler meg på hjemmebane.

 

Rehabilitering

Samtidig setter disse omgivelsene meg selv på prøve. For jeg har tidligere skrevet om hvor dårlig jeg liker at andre uttaler seg negativt om folk som ser friske ut, men som likevel viser begrenset evne til å delta i alle forventede aktiviteter. Etter at jeg kom hit, har jeg tatt meg selv i å tenke mitt om en del av mine medpasienter. Kjenner jeg skammer meg når jeg tenker på det nå. Hvem er liksom jeg til å dømme noen basert på visuelle inntrykk?

Tidligere i dag var jeg tilfeldigvis en av de første som kom til unnsetning da en av de andre beboerne her falt på vei ut av heisen. Det var snakk om en eldre, nyoperert mann som kunne vært bestefaren min. Han beveget seg rundt for egen maskin, kun ved hjelp av en prekestol. Den ene armen hans var lappet sammen med flere skruer, og hofta på samme side var også operert på grunn av brudd på tre plasser. Uheldigvis ramlet han så lang han var, og landet på den nyopererte siden.

Det er ikke nødvendig å utbrodere hvor smertefullt dette må ha vært for ham. Likevel var han mest opptatt av å få hjelp til å komme seg opp, sånn at han kunne fortsette med det han holdt på med. Førsteinntrykket mitt og sikkert mange andres, var at dette var en puslete, gammel mann. Men nå tenker jeg på ham som en beintøff fyr med tonnevis av stå-på vilje.

Fordi jeg fikk et bittelite glimt av hvem denne mannen er, innenfor fasaden, fikk jeg også en kraftig påminnelse om hvor viktig det er å ikke dømme lusa på gangen. Jeg er helt sikker på at mange dømmer meg også, og jeg skjønner dem.

 

Bassengtrening Jeg ser jo frisk ut. Men det du og de andre ikke ser, er alt som foregår bak fasaden. Noen så kanskje at jeg var på bassengtrening tidligere i dag, men de så ikke at jeg ble akutt dårlig noen timer senere, og av den grunn måtte melde avbud til trening med husets fysioterapeut. Jeg er her for å bli i så god form jeg kan, men det betyr ikke at jeg alltid er i stand til å gjennomføre.

En god regel er å ikke uttale seg om noe man ikke vet hele historien rundt. En dag står du der selv, som den folk tisker og hvisker om. Tro meg, det føles ikke godt. Og husk, det du ser er ikke nødvendigvis hele bildet. Det du ikke ser, er gjerne vel så viktig.

Følg meg gjerne på Instagram, Facebook og Twitter.

Ti stilt!

Jeg droppet ut av arbeidslivet, sånn at jeg kunne være hjemme og nyte ensomme dager og søvnløse netter. Kose meg med smertene mine, og den konstante følelsen av influensa og total utmattelse. Det er så deilig å slippe og jobbe og samtidig føle seg udugelig. Ofte slipper jeg til og med å delta i ungenes aktiviteter, for da roper sofaen på meg. Jeg er jo lat i utgangspunktet, så det er midt i blinken for meg å sløve bort dagene og snylte på staten. Samtidig gjør jeg alt jeg kan for at folk skal synes synd på meg, for det er viktig at jeg fremstår som så syk og stakkarslig at jeg ikke kan jobbe. De skulle bare visst, hvor flink jeg er til å lure dem!

– Det er farlig å generalisere, men jeg har dessverre inntrykk av at det er vel mange friske mennesker som tror at vi kronisk syke bare later som vi er dårlige, for å slippe å bidra med noe. At vi selv har valgt “å gå hjemme”, som om det er noe man frivillig bestiller fra en katalog. Å tillegges tanker og meninger lik dem i første avsnitt, provoserer meg veldig! Ikke nok med at kjerringa på hjørnet presterer å servere sånt pissprat, men en skremmende andel politikere uttaler seg også på en måte som i stor grad mistenkeliggjør mennesker som allerede har det tøft.

Jeg kan ikke snakke for andre, men på vegne av meg selv vil jeg hjelpe deg til å forstå et par ting:

  • Jeg valgte ikke å bli syk.
  • Jeg er ikke lat, men har en sykdom som medfører at kroppen aktivt kriger mot seg selv. Hvis du tenker deg litt om, forstår du også at det krever forferdelig mye energi.
  • Det er ikke lukrativt å gå på trygd. Selv om jeg er veldig glad for å være født i Norge og dermed ha et sikkerhetsnett, har jeg likevel gått flere hundretusen kroner ned i inntekt. Kjenner du noen som velger det frivillig?
  • Dagene er ingen sosial fest for oss NAVere. Snarere tvert imot, så har jeg BetaltavNAValdri vært så ensom i hele mitt liv. Også blant folk.
  • Å NAVe, er ikke det samme som å ha ferie. Faktisk må jeg spørre NAV fint om lov, dersom jeg skulle finne på å reise noe sted. Og de kan finne på å si nei.
  • Jeg blir ikke frisk av å tenke positivt eller “bare ta meg sammen”. Uansett hvilket utgangspunkt man har, vil en positiv stå-på-vilje gjøre det lettere. Men dersom det i seg selv hadde vært en kur, hadde noen patentert løsningen for lenge siden.

Sist, men ikke minst: Jeg er ikke et svakt menneske. Selv om jeg er fryktelig sliten, har jeg aldri vært så sterk som nå. For man må være sterk for å klare og kjempe de kampene som et liv med sykdom gir. Hadde du vært sterk nok til å takle daglige kamper resten av livet, mot smerter og utmattelse? Livsvarig stigmatisering fra samfunnet, og garantert dårlig økonomi? Konstant følelse av udugelighet og mangel på meningsfylte dager som er komplett umulige å planlegge på grunn av et sykdomsforløp som svinger fra time til time?

Ikke det nei? – Så ti stilt da.

Følg meg gjerne på InstagramFacebook og Twitter.

Page 1 of 2

Powered by WordPress & Theme by Anders Norén