Jeg er i en fase hvor det å akseptere at livet mitt også skulle inneholde kronisk sykdom, er ekstra vanskelig. Min erfaring er at denne aksepten går i bølger, lik en sorgprosess. Akkurat nå sørger jeg over at jeg har mistet en del av meg som jeg likte godt. Det er den delen som er oppegående, produktiv, energisk, og full av pågangsmot. Hun er nok ikke tapt for alltid, men borte lenge nok til at jeg har lov til å sørge over det midlertidige tapet.
Faktisk tror jeg det er vanskelig å bevege seg videre, om en ikke gir seg tid og lov til å sørge. Jeg har tross alt det som på fint kalles «erfaringskompetanse», innen sorgarbeid, etter å ha mistet flere nære litt for tidlig i livet. Og hva er vel da mer naturlig enn å bruke den kompetansen nå når jeg står midt oppi en ny type sorgprosess? Noe av det viktigste jeg har lært, er at sorg har ulike ansikt. Med det mener jeg både at vi sørger på hver vår måte, men også på ulikt vis alt etter hvor vi er i sorgprosessen. Det finnes ikke noe riktig eller gal måte å sørge på, men faren for å kjøre seg fast i et spor er alltid til stede.
Jeg savner meg, og håper jeg en dag kommer tilbake like hel. For jeg føler meg litt knust nå, men knuste biter kan også limes sammen. I mange tilfeller får man frem en helt ny patina når man reparerer ødelagte ting. Kanskje også jeg står frem i ny drakt når jeg har samlet sammen bitene som ligger strødd rundt meg?
Det kan hende at jeg en dag i fremtiden vil oppleve de tankene jeg har nå, som veldig fremmede og uforståelige. Det vil i så fall være en bra ting, fordi det indikerer at jeg har kommet videre. Og jeg har absolutt ingen intensjon om å resignere, selv om jeg for tiden er ganske molefonken. De som står på utsiden og kikker inn på ordene mine, kan kanskje bli litt oppgitt over at jeg kringkaster disse negative tankene. Det er liksom ikke sånt man gjør, i all offentlighet. Men de samme folkene syns ofte det er helt akseptabelt å klage offentlig over at de har mistet jobben, at katten ble påkjørt eller at de fikk baksmell på skatten. Selv kunne jeg delt min klagesang over alt det nevnte, poenget er bare at det må være rom for å akseptere at noen klager over større livsendringer også.
Jeg har vært gjennom mange kriser i livet. Det har sikkert du også. For meg er denne livskrisen den mest alvorlige så langt, samtidig som den utenfra ikke oppfattes så alvorlig som en del av det jeg tidligere har gjennomgått. Forklaringen er enkel: Det folk flest forbinder med livskriser, er forbigående problemer eller hendelser. Eksempelvis et samlivsbrudd. Der bryter man opp, løser de praktiske problemene som oppstår, sørger i kortere eller lengre tid, og så beveger man seg etterhvert videre.
Ved alvorlig, kronisk sykdom må man gjerne først gjennom årevis med utredning før man får en diagnose. Så følger år etter år med prøving og feiling for å finne riktig behandling. Så oppstår det kanskje et slags vakuum, hvor man skjønner at dette har kommet for å bli. Først da er det mulig å starte en helt nødvendig sorgprosess, for å ikke bli værende i dette vakuumet. Men sykdommen forsvinner ikke, den kan du ikke bevege deg bort fra. Du kan få den på avstand, hvis du er heldig og opplever gode perioder. Men den er der, både til hverdags og fest, enten det passer eller ikke. Det finnes selvsagt mange kroniske sykdommer som ikke tar så stor plass at det er nødvendig å definere dem som en krise. Men jeg tør påstå at de som har kjent dette på kroppen, vet akkurat hva jeg mener.
Min livskrise er like reell som din. Årsaken til krisen er irrelevant, fordi det er opptil den det gjelder å definere om det oppleves som en krise eller ei. Jeg er ikke i tvil om at krisen min er virkelig. Men den er også forbigående, i motsetning til sykdommen som skapte den. For etter hvert som tiden går, tilpasser jeg meg situasjonen. Sakte men sikkert. Og det gjør du også. Jeg lover.