For ei uke siden, skrev jeg til deg på bloggen din. Anledningen var at du fortalte det norske folk om de forbedringene din regjering har gjort i helsevesenet. Siden jeg er storforbruker av helsevesenets tjenester, er jeg den første til å klappe når tilbudet forbedres. Like åpenbart bør det selvfølgelig være at jeg klager når det samme tilbudet ikke fungerer. Jeg opplever deg som en tilgjengelig statsminister med ører som er mottagelige for hva dine medborgere har på hjertet. Ble derfor ganske skuffet over at du ikke kom med svar på mine eller andres kommentarer til din suksessberetning om situasjonen i HelseNorge.
Nå er det en gang sånn, at et liv med kronisk sykdom har lært meg mye. Men kanskje mest av alt, at man ikke skal gi seg. Så jeg stiller deg spørsmålene på nytt, denne gang i et åpent brev. Basert på alle tilbakemeldingene jeg får på min egen blogg, tror jeg nemlig ikke at jeg er den eneste som gjerne vil vite mer om hva statsministeren tenker om temaet.
I artikkelen din skrev du at «Flere pasienter behandles. Ventetidene går ned.» – Det er gode nyheter, både for deg og for meg. Men det er ikke godt nok, for vi er fortsatt altfor mange som venter altfor lenge, på undersøkelser og behandling som kan endre liv. Jeg forstår at en statsminister ikke kan engasjere seg i enkeltskjebner, men helseøkonomi forstår du. Er det god helseøkonomi å la tusenvis av mennesker vente i årevis på utredning og behandling? Mange av de problemene jeg og andre i samme situasjon sliter med, kunne kanskje vært behandlet før de fikk utvikle seg til å bli kroniske, dersom vi fikk den hjelpen vi trengte med en gang. Vi skal selvfølgelig komme i annen rekke i forhold til dem som har livstruende skader og sykdommer, men visste du at kroniske smerter også tar liv? Det går bare mye saktere, og koster samfunnet forferdelig mye penger og ressurser først.
Jeg skal ikke gå i detaljer om egen sykehistorie, men kan gi deg noen høydepunkt. I 2013 ble jeg akutt syk. Brukte store deler av året til ulike undersøkelser og prøving av medisiner. Flere av undersøkelsene ble gjennomført på private sykehus, for å slippe og stå i kø så lenge. I 2014 og 2015 ble jeg flere ganger sendt fra Stavanger Universitetssykehus til Haukeland, fordi ekspertisen på mine problemer visstnok holdt til i Bergen. Våren 2014 ble jeg også henvist til Smerteklinikken ved Universitetssykehuset i Stavanger, fordi involvert helsepersonell innså at jeg trengte hjelp til å dempe smertenivået mens jeg ventet på videre utredning. Etter 1 år i kø, kom jeg inn. Dersom du ikke har vært borti smertebehandling før, så kan jeg fortelle deg at det er langdryge greier. Det innebærer mye prøving og feiling, som i mitt tilfelle fortsatt pågår.
Vi nærmer oss 2017, og jeg er verken ferdig utredet eller tilfredsstillende smertelindret. En spesifikk undersøkelse som kan være avgjørende for min videre behandling og prognose, har jeg allerede stått i kø i 7 måneder for å komme inn til. Da jeg nylig spurte sykehuset om når jeg kan forvente å komme til, var svaret at det fortsatt kan gå 1 år før undersøkelsen kan gjennomføres. Samtidig er henvisningen min ikke å se på helsenorge.no, så det spørs om det lyser alarmlamper noe sted på denne typen alvorlige fristbrudd. Men nok om det, jeg må vel ha tillit til at systemet fanger opp eventuelle feil eller mangler.
Du har sikkert gjettet for lenge siden, at jeg er en av disse grusomme NAVerne. Denne pariakasten som får skylden for det meste som går galt i Norge. Vi er visst en gjeng udugelige, late mennesker som er mer opptatt av å se på såpeopera enn å delta i samfunnet. Syns forresten det er litt snodig det der, for jeg har ikke truffet en eneste NAVer med sløve holdninger. Da jeg var på såkalt rehabilitering i sommer, (min «sommerferie»), møtte jeg kun hardbarka stå-på mennesker som kjempet med nebb og klør til tross for at de hadde fått utdelt ganske dårlige kort. Så hvem er alle disse sløvingene som kollegene dine, media og andre forstå-seg-på-ere maser om?
Dersom disse sløvingene faktisk eksisterer, må jeg si at måten helsevesenet er bygget opp på, er helt perfekt for å bistå sløvingene i å hale ut tiden. NAV kan jo mase til de blir grønne, på at trygdemottakerne må gjøre seg fortjent til trygda. Så lenge man alltid har en eviglang sykehuskø man kan stille seg i, så kommer de ingen vei. Det er jo også ganske tragikomisk at makstiden man kan stå på Arbeidsavklaringspenger er 4 år, når helsevesenet ikke har sjanse i havet til å svelge unna alle pasientene som skal utredes, behandles og rehabiliteres, på den tiden.
Så, Erna. Hvordan tenker du at jeg og mine sløve med- NAVere skal forholde oss til denne skrustikka vi har havnet i? Jeg får nemlig følelsen av å være del av en samfunnsgruppe som dere politikere helst vil unngå å både se og høre om. Vi gjør jo ikke annet enn å belaste samfunnet, og sørge for å gi dere røde tall i regnskapene. Dere kan stramme skrustikka så mye dere orker, men vi forsvinner faktisk ikke. Med mindre vi dør i helsekøen da. Men en dag sitter du der kanskje selv, og lurer på hvordan og når du skal få hjelp. Da hjelper det deg fint lite om politikerne som erstatter din regjering, skriker på forsiden av riksdekkende aviser at du må opp og ut om morran. For det er det jammen ikke sikkert at du klarer.
Med vennlig hilsen,
Anita Hjertviksten Lindland, stolt NAVer og blogger
***
Følg meg gjerne på Instagram, Facebook og Twitter, eller kontakt meg her dersom du tror jeg kan bidra med noe.