Det er bursdagen min i dag, og jeg kan feire 44 år i denne verden! I motsetning til de som blir triste, angstfylte, eller til og med panikkslagne av sin egen bursdag, syns jeg det er en ganske hyggelig affære. Jeg kunne valgt å dyrke tanker som «ett skritt nærmere døden», «førti+, feit, og ferdig», eller «alt var så mye bedre før, meg selv inkludert». Men det gidder jeg ikke.
Det ville være ren løgn å si at jeg alltid er fornøyd med meg selv. At jeg er utelukkende glad for at kroppens telleverk viser et økende antall brukstimer ville være å overdrive. Av alle ting jeg skal bruke tid og tankekrefter på, så er bare ikke grå hår og slappere hud det som står øverst på fokuslista mi.
For meg har kroppen blitt et hjelpemiddel, den er et verktøy jeg bruker for å kunne gjøre de tingene jeg ønsker. Biler og mobiler er også hjelpemidler. Jeg antar at veldig mange av oss aksepterer at bilen blir mattere i lakken og at mobilen får skraper i skjermen etter hvert som vi bruker dem. Bør vi ikke da også akseptere at kroppen merkes av det livet den lar oss leve?
Jeg har likevel fått noen skraper i lakken som virkelig betyr noe. Rent metaforisk, altså. De skrapene har blitt viktige for meg, fordi jeg ikke hadde vært den jeg er i dag, uten dem. Jeg kommer aldri til å påstå at jeg på noen måte er glad for de dypeste skrapene. Du vet, den type skraper som forandrer deg for alltid. – Skraper som fortsatt er vonde, flere tiår etter at de oppstod. Sånne skraper unner jeg ingen.
Høres det rart ut om jeg sier at jeg er stolt av hvordan jeg taklet og behandlet de skrapene? – I retrospekt er det lett å tenke på alt jeg kunne gjort annerledes. Tanker som «hvis jeg bare hadde…». Med mindre du kan reise bakover i tid, er det dessverre umulig å forandre det som har skjedd. Det som skjer her og nå, kan du heldigvis gjøre noe med. Akkurat her og nå velger jeg å være glad for all den lærdommen skrapene har gitt meg. Du har sikkert hørt ordene «ingenting varer evig»? – Det fine er at det også gjelder det vonde. Det vonde, hva enn det måtte være, varer heller ikke evig.
Har du vært med på ordlek der du så raskt som mulig skal svare med et ord som betyr det motsatte av det medspilleren sier? – Hva ville du si er det motsatte av ordet «vond»? Kanskje svarer du «god»? I hodet mitt betyr det at det vonde alltid avløses av det motsatte, altså det gode. Á la frasen «etter regn kommer sol». Så når livet er fryktelig vondt, kan det noen ganger være helt nødvendig å holde fast i tanken om at det vil bli bedre, til og med godt.
Dersom livet er vondt for deg nå, så føler jeg virkelig med deg. Siden du har lest såpass langt, antar jeg at ordene mine treffer noe hos deg. Tillater meg derfor å komme med noen råd:
1) Vær din egen støttespiller. Tenk på hvordan du ville hjulpet det mennesket du er mest glad i, hvis h*n hadde det vondt. Omsett tankene i praksis, men denne gangen skal du hjelpe deg selv.
2) Gjør noe som gir deg glede og/eller mestringsfølelse, hver eneste dag. Det kan hende at du akkurat nå ikke finner glede i noe som helst, da velger du noe du pleide å like eller noe du vet du er god på. Om du ikke orker/klarer å gjøre noe som helst, anbefaler jeg deg å smile og le. Så absurd det enn høres ut, så skjer det noe inni oss også når vi tvinger frem et smil og en latter. Le høyt, så lenge du orker. Det kan hende at den kunstige latteren avløses av ekte latter, bare fordi du føler situasjonen ganske så absurd. I så tilfelle, bra! Det kan også skje at latteren går over i gråt. Vær så snill å la gråten komme, jeg ser på den som oppbygget, negativ energi som trenger og komme ut av kroppen. Det føles godt etterpå, jeg lover!
3) Gi deg selv tid. Hvis du gjør det du kan for å støtte deg selv i prosessen (punkt 1 og 2), så bruker hodet og kroppen den tiden den trenger for å få det bedre. Ikke stress, det forlenger bare det vonde.
4) Dette er et eget punkt til deg som fortsatt sliter, til tross for at du har holdt på med punkt 1, 2, 3 og en haug med andre greier, i lang tid allerede. Gjør en greie ut av å visualisere håpet om at det gode skal avløse det vonde. I tankene dine ser du håpet som ei redningsbøye, det vonde er opprørt hav, og det gode er fast grunn under føttene dine. Akkurat nå strever du for å holde hodet over vannet, du er utslitt og i ferd med å gi opp. Jeg kaster derfor ut ei redningsbøye til deg, for å hjelpe deg å holde deg flytende. Bøya gir deg nok oppdrift til at du får igjen pusten og kan hvile litt, for det er hardt å kjempe mot de mektige kreftene i det svarte havet. Etter en stund vil bøya ha hjulpet deg såpass at du får mobilisert nok krefter til å komme deg trygt tilbake på land. Når det skjer, vil du ta med deg minnet om det vonde havet som en erfaring du vokste på og kan bruke til å hjelpe andre. Lykke til, jeg vet du klarer det!
PS: Det er alltid lurt å prate med noen, for tanker blir som regel vondere og vanskeligere når du lar være å dele dem med noen. Dersom du ikke ønsker å prate med noen rundt deg, finnes det mange tilbud på nett (sikker chat) og over telefon. Du finner en fin oversikt over mange av disse hjelpetilbudene ved å trykke HER.
