Det er ofte når jeg sliter mest, at jeg setter meg ned og skriver. Ikke for å kringkaste elendigheten, men fordi det er da jeg trenger å sette ord på det som skjer. Veldig ofte innebærer også den prosessen at jeg leter etter lyspunkt og livbøyer å holde meg fast i. Når jeg skriver tankene ned på papiret, er det som om disse lyspunktene og livbøyene blir tydeligere for meg. Kanskje fordi det jeg oppfatter som kaotiske tanker blir ryddigere og klarere når de kommer ut av hodet og transformeres til maskinbokstaver? Ikke vet jeg, men for meg hjelper det i hvert fall.
De siste dagene har jeg opplevd ganske alvorlige symptomer. Det er hjertet mitt som prøver å fortelle meg noe, jeg vet bare ikke helt hva. I går kveld førte det meg til legevakten, et sted jeg normalt sett unngår så godt jeg bare kan. Men etter at jeg i timesvis hadde slitt med hvilepuls langt over det som er normalt, var det bare å krype til korset. Jeg ble koblet til EKG og pulsmåler i tillegg til at blodtrykket ble målt. Tallene som kom ut, var ikke kritiske, men likevel unormale nok til at vakthavende kardiolog på sykehuset måtte konfereres. Sammen besluttet de at det ikke var nødvendig å legge meg inn, men at hjertet trengte å roes ned. Så da ble det skrevet ut enda mer medisin til meg. Betablokker, for å være helt spesifikk. Jeg ble sendt hjem med streng beskjed om å kontakte lege umiddelbart, dersom jeg ikke ble bedre eller situasjonen forverret seg.
Så nå sitter jeg her som et spørsmålstegn, og lurer på hva det er kroppen prøver å si. Jeg er selvfølgelig henvist til hjertespesialist for utredning, men i mellomtiden kan jeg ikke gjøre så mye annet enn å gå og vente. Tror snart jeg kan føre ordet «vente» opp som mitt mellomnavn, for de siste tre årene har jeg knapt gjort annet enn nettopp det. Ironisk nok er jeg veldig utålmodig av natur, så en slik vente- tilværelse er i grunnen ganske frustrerende.
Så hva i all verden kan jeg finne av positive ting ved denne situasjonen? Jo, jeg er faktisk glad for at vi ikke hadde kommet oss avgårde til hytta enda. For da hadde det vært mye vanskeligere å få hjelp, og uroen hadde raskt fått vokse seg mye større. Så er jeg selvfølgelig glad for at jeg bor i et land hvor alle har tilgang på helsehjelp når de trenger det. At videre utredning tar tid, får så være. Og så er jeg så inderlig glad for at jeg slipper å ta alle disse kampene alene. Jeg er heldig som har familie rundt meg, som viser forståelse og støtter meg så godt de kan.
Med det avslutter jeg dagens tankespinn. Om det blir påskefeiring på by eller fjell betyr egentlig ikke så mye når alt kommer til alt.