Det er 18. mai og dagen derpå, for hele Norge. Uansett hvor mye eller lite du har feiret, føles denne dagen som et antiklimaks. Spesielt i år, fordi fridagene har kommet på rekke og rad. Dagen derpå kan være ganske slitsom, spesielt hvis du har hatt noe i glasset. Selv føler jeg at jeg har vært på tidenes fest, uten å ha gjort annet enn å skufle mann og barn ut dørene før jeg inntok sofaen. For kjære herr Sjøgrens skiller ikke mellom hverdag og fest, og forverrer seg gjerne når det passer aller minst.
Jeg må ærlig innrømme at jeg uten problemer kunne reist bort på 17. mai. Klarer meg veldig fint uten pølser, is, korpsmusikk, ståk og bråk. Men som ved alle andre merkedager, er det smilet i ungenes øyne som står i fokus. Jeg syns derfor det er tungt å melde pass, for jeg ønsker jo å dele opplevelsene og gleden med dem. Bilder og film fra dagens hendelser er et lite plaster på såret, men ingenting kan erstatte det å være der og glede seg sammen med dem.
I dag er gatene tomme for festkledde mennesker. Ingen flagg i sikte, og lyden av korpsmusikk er erstattet av travle biler og muntre fugler. På morgenturen med husets firbente, nøt jeg stillheten og duskregnet som vasker verden ren. Bare en og annen turgåer var og se. Tok meg selv i å lure på om de kunne se hvor sliten jeg følte meg, der jeg gikk. Men da jeg kom hjem igjen og kikket i speilet, så jeg ikke sliten ut. Bare litt trist.
For meg var det helt riktig å bli hjemme mens resten av familien gjorde stas på 
Norge. For når kroppen roper «BREMS!», har jeg lært at det er lurt å høre etter. Kunne bare ønske at kroppen valgte bedre dager å rope «brems» på. Uforutsigbarheten er noe av det aller vanskeligste å forholde seg til, i dette livet med kronisk sykdom. Man vet ingenting sikkert, annet enn at alt er usikkert. Så de gode dagene må nytes intenst, for du vet aldri hvor lenge du har dem. Nå skal denne kroppen på lading, sånn at jeg så snart som mulig blir klar for en ny økt med gode dager. For de kommer, jeg vet bare ikke når.