Jeg lar meg lett engasjere. Aller mest blir jeg i fyr og flamme over urett. Når de svakeste blant oss behandles på en måte som ikke er greit, da flammer engasjementet opp i meg. Som kronisk syk befinner jeg meg ironisk nok i en samfunnsgruppe som opplever mye urettferdighet. Jeg sliter ofte med å tale egen sak i møte med dem som tilsynelatende er sterkere enn meg. Men dersom noen i samme sko som meg hadde bedt om min hjelp, hadde jeg vært ute av døra på et blunk. Alle fortjener hjelp og støtte når de ber om det. Aller mest fortjener de hjelp og støtte når de burde bedt om det, men ikke klarer.
Tidligere i dag kom jeg over en engelsk artikkel skrevet av ei dame som er utdannet lege. Hun var i ferd med å spesialisere seg innenfor smertebehandling, da hun selv ble kronisk syk. Vitnesbyrdet hennes om møtet med det helsevesenet hun selv utgjorde en del av, er skremmende. Hun tilhører riktignok et annet land enn rike Norge, men ikke fall for fristelsen og tro at forholdene hun beskriver er bedre hos oss. Jeg anbefaler deg å lese artikkelen, som du finner i sin helhet her: A doctor learns what its like to be a chronic pain patient.
Fastlegen min er ei herlig dame. Hun har tatt meg på alvor fra første stund. Ikke minst har hun behandlet meg med respekt hele tiden. Den respekten er gjensidig. Dessverre kan jeg ikke si det samme om alle menneskene jeg har møtt i helsevesenet. Noen mennesker mangler man bare kjemi med, men det er vanskelig å gjøre noe med. Dersom grunnleggende og gjensidig respekt ligger til grunn, klarer man likevel å få til et konstruktivt pasient-lege-forhold.
Problemene oppstår når den som skal vurdere og behandle deg, inntar en negativ og dømmende holdning. Litt sånn «hvem er du for en som tror du kan komme her og be om min dyrebare hjelp?» Disse menneskene får meg til å lure veldig på hva som fikk dem til å velge et omsorgsyrke. Var det fars forventninger om å følge i hans fotspor? Eller venneflokkens nesegruse beundring for at man hadde gode nok karakterer til å komme inn på legestudiet? Vi kan alle gjøre feil, men når det kommer til å arbeide med mennesker som er i en sårbar situasjon, burde kanskje ett av opptakskriteriene på legestudiet være en vurdering av personlig egnethet. Aner ikke hvordan den i så tilfelle skulle foregå, men det skremmer meg at hvem som helst kan bli lege uten egentlig å passe til det.
Se bare for deg at du som fødende førstegangsmor skulle bli møtt med himlende øyne og harde, avvisende ord idet du ber innstendig om smertelindring. 
Noen mennesker klarer de utroligste ting uten at de ber om smertestillende medikamenter av den grunn. Sånn som å føde barn med kun pusten til hjelp. Fullføre en eller annen idrettsbragd med brukket et eller annet. Men de menneskene er ikke betegnende for resten av oss. De er unntakene. Jeg tør også påstå at de fleste av dem hadde vært nødt til å be om hjelp dersom de midlertidige smertene plutselig utviklet seg til å bli permanente. Kroniske smerter tar liv. DET er heftige saker, og definitivt ikke noe å kimse av.
Neste gang du som allvitende viktigper sier at naboen bør begynne å spise sunnere og bevege seg mer, når han klager over vondt i magen. Da håper jeg han har bygget opp mot nok til å svare deg igjen; «Før du har gått i mine sko, så har du ikke den fjerneste idé om hva som hjelper for meg!». Og når du, dømmende medlem av legestanden, får besøk av meg på kontoret ditt og du inntar ovenfra og ned holdningen din. Da håper jeg at jeg har blitt tøff nok til å be deg legge igjen holdningene på venterommet. Det er din fordømte plikt å behandle meg med respekt. Det forventer og krever jeg faktisk, inntil handlingene mine eventuelt beviser at jeg fortjener det motsatte.