Site icon Kronisk lykkelig

Manda morra blues

Dette innlegget delte jeg på min private Facebook- konto, høsten 2014. En del har endret seg siden den gang, men føler tankene jeg da hadde er like aktuelle. Velger derfor å dele det på nytt, denne gang her på bloggen:

«Det sitter utallige, trøtte tryner på jobb og super kaffe nå. Som alle andre morgener. Forskjellen er at mandag morgen ofte er bittelitt verre. Helgen sitter enda i kroppen og gleden over fri er friskt i minnet.

Samtidig sitter det ca. 310 000 uføretrygdede og en hel haug sykemeldte sjeler hjemme og koper. Jeg kan ikke uttale meg på deres vegne, men fordi jeg selv er langtidssykemeldt fra en fulltids jobb, kan jeg uttale meg på egne vegne.

Å sitte hjemme når jeg egentlig skulle vært på jobb, er ekstremt frustrerende! Det er fristende å slenge inn noen saftige fraser og ekstra tegn for å understreke poenget mitt, men siden jeg har hørt at det enkle ofte er det beste, lar jeg være.

Min maksdato for sykepenger, er bare dager unna. Jeg har vært gjennom en omfattende utredning som fortsatt pågår. For å bli frisk så raskt som mulig, har jeg også benyttet meg av det private helsevesenet, alternativ behandling, kosttilskudd i dyre dommer, fysikalske behandlinger og jammen har jeg også betalt fra egen lomme for å reise til eksperter i Tyskland.

Jeg er mange tusen kroner fattigere, noen erfaringer klokere, men like syk. Det offentlige har kostet på meg immunsupressiv behandling som kanskje kan virke innen ett års tid. I mellomtiden tar det knekken på immunforsvaret mitt, muligens under fanen «ondt skal ondt fordrive». Siden det heller ikke er sikkert at det virker, risikerer jeg å påføre kroppen min unødvendige belastninger uten mening. Men hva gjør man ikke når desperasjonen blir stor nok?

Dagene mine er utfordrende, fordi jeg etter beste evne prøver å kombinere sykdom med familieliv. Når man selv etter å ha tatt maks dose reseptbelagte smertestillende, likevel har så vondt at det er vanskelig å stå på beina, sier det seg selv at jeg ikke klarer og fotfølge min hyperaktive fireåring. Jeg klarer heller ikke å kjøre verken tolv- eller fjortenåringen avgårde på sine aktiviteter, eller lufte hunden som tålmodig ligger og venter ved beina mine. Faktisk er jeg så dårlig at husets pappa må fikse det aller meste, selv om det både går ut over jobben og overskuddet hans. Men hva er alternativet?

Det kunne kanskje virke som om jeg prøver å sanke medlidenhetspoeng. Men all verdens medlidenhet gjør ikke situasjonen min lettere. Medlidenhet hjelper heller ikke alle de nevnte uføretrygdede og sykemeldte. I respekt for dem som ikke kan, kunne jeg heller ønske meg at du satte bittelitt mer pris på evnen og muligheten til å jobbe. Det er nemlig ingen selvfølge at du får fortsette med det på ubestemt tid.

Finn kaffen din og pris deg lykkelig for at du kan og må drikke den på jobb. Det er ikke alle forunt. God mandag!»

 

@kronisk_lykkelig på Instagram

@kronisklykkelig på Twitter

Kronisk lykkelig på Facebook

Exit mobile version