Jeg strever med å finne balansen. Hvor mye og hva kan jeg gjøre før det er for mye? Hvor er skjæringspunktet mitt for aktivitet kontra hvile? Hvilke aktiviteter MÅ jeg gjøre, hvilke ønsker jeg å gjøre, og hvilke bør jeg kutte ut? Hva er det som gir meg påfyll, og hva tapper meg mer enn nødvendig?
Tenk at det finnes energiregnskap, og at jeg plutselig trenger å føre et sånt regnskap. En oversikt over hvor mye energi jeg har, sett opp mot hvor mye jeg forbruker. I hodet mitt høres det så surrealistisk ut at det like gjerne kunne vært et nytt reality- program på TV: «Energifella».
Jeg skal straks tilbake til det virkelige livet, etter å ha levd under skjermede forhold de siste tre ukene. Ikke misforstå, for å være på rehabilitering er ikke akkurat noe spa- opphold. Men jeg har sluppet unna hverdagslige problemstillinger som matlaging, handling, rydding, støvsuging, og alt av aktiviteter knyttet opp mot barn. Istedenfor har jeg lagt opp dagene helt etter egne behov, kun avbrutt av en sporadisk omgang klesvask i ny og ne. Hvordan blir det da å komme tilbake til hverdagen?
Selv her på rehabilitering sliter jeg med å få energiregnskapet til å gå opp. Faktisk har jeg vært mer sengeliggende her, enn det jeg var hjemme før jeg dro avgårde. Ikke har jeg sekken full av nye verktøy til å takle det svingende energinivået på heller. Så hva nå? Hvordan skal jeg løse dette?
Jeg er stappfull av ubesvarte spørsmål. I hodet mitt surrer tankene, natt som dag. Jeg finner ikke av- knappen, og innimellom blir det så mye at tårene gjør øynene blanke og våte. Det er vanskelig å forklare hvor sliten jeg er, så gåen at selv det å pusse tenner blir som en fjelltopp jeg må klatre opp på. Men i neste øyeblikk, kanskje i morgen, gjør jeg meg nok en gang klar for å bestige nye fjell. En dag om gangen. En time om gangen. En fjelltopp om gangen. Sakte fremover, sånn at regnskapet til slutt kommer tilbake i balanse. Energibalanse.
Følg meg gjerne på Instagram, Facebook og Twitter, så får du oppdateringer fra meg som ikke deles her inne på bloggen.