Ett av Norges klokeste, rareste og mest reflekterte mennesker, nærmer seg sin siste dans. Han heter Per Fugelli, og er professor i både allmennmedisin og sosialmedisin. I tillegg er han en veldig engasjert samfunnsdebattant, som mang en gang har irritert på seg både gråstein og gamle bestemødre.
Han har aldri irritert meg. Det vil si, den sløyfa er jo litt rar da. Men mannen er noe 
Denne karen har mot i brøstet og vett i pannen, og jeg kjenner på en enorm beundring for den han er. Tenk å tørre og være så annerledes, så åpen og så unorsk på samme tid. Helt til siste slutt! Den forbannede kreften som tar ham fra oss, burde selv fått kreft og dødd. Livet er urettferdig, men det ser ikke ut til å oppta ham.
Isteden er han opptatt av veldig mange andre ting. Som det at vi må ta vare på hverandre, at vi må utgjøre en forskjell, men at vi samtidig må gi oss selv spillerom og aksept på at vi er gode nok som vi er. Pluss at vi må spise mer softis! Softis, eller hva enn som gir deg glede og nytelse. Vi nyter kanskje altfor lite, i den stadige jakten på noe som er bedre, større, dyrere eller på annet vis flottere enn status quo.
Per snakker også om mot. Og det er bakgrunnen for at jeg skriver dette innlegget. Når jeg hører ordet «mot», tenker jeg automatisk på heltedådige scener, dramatiske redningsaksjoner, krigshelter og liknende. Men det er ikke denne typen mot som holder hjulene i gang. Det er det hverdagsmotet som gjør. I disse dager viser jeg hverdagsmot ved å holde fast og holde ut, når sykdom gjør tilværelsen min uutholdelig. Jeg er heldigvis ikke dødssyk, som Per. Men jeg er livsvarig syk, og det er jammen ikke noe å kimse av, det heller.
Jeg mister motet, stadig vekk. Men jeg finner det igjen. Ellers hadde livet mitt stoppet helt opp. Jeg er glad for det livet jeg har, og for at jeg med stor sannsynlighet får leve det lenge enda. Samtidig er det vondt å svelge at jeg skal leve det på et helt annet vis enn jeg hadde tenkt. For å gjøre livet lettere for meg selv og andre, bruker jeg også motet mitt til å dele. Jeg deler det som er vanskelig, sier det høyt og ufarliggjør det dermed. For meg virker det mer overkommelig når jeg får det ut av hodet og «ned på papiret».
For deg virker det kanskje lettende at vi er flere, vi er faktisk mange hundretusen, som sliter på samme vis. Hvilken sykdom du sliter med, har lite å si. Mekanismene bak og konsekvensene av langvarig sykdom, er ofte overraskende like. Så vi har mer til felles enn du aner.
Den dagen Per ikke er mer, kommer dessverre snart. Men han har gått foran og vist vei for oss andre. Hva er vel en bedre avskjedshilsen enn å ta ordene hans til etterretning, og nyte vår tid på jorden, med eller uten sykdom, etter beste evne?
Vi må lære å godta vår smerte, forandre på det vi kan og le av resten.»
Per Fugelli
Vil du lese mer om Per Fuggelis livsråd? – Da anbefaler jeg deg å ta en kikk her.
Følg meg gjerne på Instagram, Facebook og Twitter, eller kontakt meg her dersom du tror jeg kan bidra med noe.