I dette øyeblikk ligger jeg ute og tilber den varmeste septemberdagen jeg kan huske. Om det er aldri så mye resultat av global oppvarming, så må jeg si at jeg nyter hvert sekund likevel. Det er ikke sånn at jeg plutselig blir frisk og rask når det er fint vær, men jammen blir det lettere å bære. Spesielt blir alt tankegodset lettere; det er som om solstrålene trenger inn i hodets kriker og kroker og kaster lys over selv de mørkeste tankene.
Jeg ville vært en løgner dersom jeg påsto at de konstante smertene og andre plagene ikke påvirker psyken min. Tidvis føler jeg meg skikkelig ute og sykle, men på mystisk vis klarer jeg alltid å hanke meg selv inn igjen. Etter mange år med utfordringer på rekke og rad, har det nesten blitt en vane for meg å bite tenna sammen og krype videre. The show must go on! Noen ganger går det fryktelig sakte fremover, men det betyr ikke noe så lenge jeg unngår full stagnasjon.
Likevel syns jeg godt at veien fremover kan være mindre humpete enn den bak meg. Slake fartshumper er greit, det hører liksom med. Men det hadde vært fint med færre skarpe svinger, dype gjørmehull og endeløse stigninger. Nå er jeg klar for myk landeveiskjøring, i sakte tempo.
Følg meg gjerne på Instagram, Facebook og Twitter, så får du oppdateringer fra meg som ikke deles her inne på bloggen.