Dette er meg. Det høyre bildet er tatt på en ganske god dag. Det andre er tatt i dag. For meg føles det som to forskjellige personer. Men det er jo ikke det. Begge to er 
Jeg vil ha mer av hun til høyre. Men det er visst vanskelig å få til. Mye mye vanskeligere enn noen hadde trodd. Til og med legene. Jeg har lett etter henne i fire år nå, det samme har de. Innimellom dukker hun opp, men så forsvinner hun like raskt som hun tittet frem. Hvorfor skal det være så vanskelig å finne tilbake til seg selv? Lurer på om jeg må sende ut en savnet- melding for å finne meg.
Uten sammenligning forøvrig, tipper jeg det er litt av den samme følelsen hele Norges ski- yndling, Therese Johaug, kjenner på nå. I hennes tilfelle, er det noen som har bestemt at hun ikke får drive på med det hun liker aller best. Det er riktignok bare helt midlertidig, og ingen tar fra henne evnene. Hun må bare ta en ufrivillig pause, før hun kan starte opp igjen akkurat som før. Kjenner jeg syns litt synd på henne. Ikke fordi hun gråter store tårer over dommen, som «alle» mener er så hard. Jeg syns synd på henne fordi hun tydeligvis mangler perspektiv nok til å se at dette bare er en fartshump på veien videre. For veien hennes er staket ut, evnene er intakte, og støtteapparatet står i ryggen på henne hele veien frem til det nye målet. Til og med statsministeren tar seg en pause fra den travle valg- hverdagen, for å fortelle at hun støtter Johaug og gleder seg til å se henne tilbake i samme, kjente person. Johaug kommer ikke til å måtte etterlyse seg selv, for hun er tilbake før vi vet ordet av det.
Jeg irriterer vel på meg både den ene og den andre ved å si sånt. Man skal ikke sitte hjemme i sofaen og baksnakke nasjonalhelter, sånn helt uten videre. Jeg gjør det likevel, fordi Johaug er et steike godt bilde på det manglende perspektivet som altfor mange nordmenn har. Svært få av oss, har særlig mye å klage på når det kommer til stykket. Det er bare å skru på tv- nyhetene en hvilken som helst kveld, så serveres perspektiv- forlangende saker så det smeller i pannebrasken. Man må bare tørre og løfte litt på skylappene.
Johaug klarer seg. Det er jeg ikke i tvil om. Hun kommer garantert til å stå på pallen igjen også. Selv om hun syns verden er urettferdig nå, er det ikke denne saken som kommer til å fylle tankene hennes den dagen hun som nittisyv år gammel dame ligger på dødsleiet og tenker tilbake på et langt og innholdsrikt liv.
Jeg kommer også til å klare meg. Men det er heller tvilsomt at jeg havner på noen pall. Det må være en europalle, i så fall. Men det er helt greit. For fokuset mitt har utvilsomt endret seg de siste årene. Mens jeg venter på at hun på bildet til høyre skal dukke opp igjen, nøyer jeg meg med å gjøre det beste ut av de dagene jeg har. For hver dag man får, er en slags seier om man bare ser på den med det rette perspektivet. Med eller uten pallplassering, støtteapparat og heiarop fra statsministeren.
Følg meg gjerne på Instagram, Facebook og Twitter, eller kontakt meg her dersom du tror jeg kan bidra med noe.