Jeg er et oppegående menneske. Men jeg er også kronisk syk og i perioder bundet til senga. Som nå, når jeg har vært sengeliggende i dagevis. Når jeg er så dårlig at jeg ikke kommer meg opp, er det lett å glemme tanken om at jeg er et oppegående menneske likevel. For oppegående mennesker er jo fulle av liv, med mange jern i ilden, baller i lufta og prosjekt på skriveblokka. Eller?
Jeg pleide å ha mange baller i lufta før jeg ble syk. Jeg var mamma, stemor, kone, kollega, instruktør, fritidsdykker, innsatsmannskap, meddommer, redaksjonsmedlem, med mer. Nå er jeg «bare» mamma, stemor og kone. De andre rollene er på vent, eller noe i den duren. Men tenk om det hadde vært motsatt? Tenk om det var rollene som mor, stemor og kone som var på vent? Da hadde ikke livet vært mye verdt lenger. I hvert fall ikke for meg. For med dette perspektivet, betyr alt det andre fint lite.
Jeg kan nemlig være oppegående selv om jeg er sengeliggende. Jeg er kanskje ikke en like spennende mamma som de mødrene som henger opp ned i et klatrestativ, eller som tar ungene med på nye fjelltopper hver helg. Men jeg er her. Jeg kan svare på de uendelige spørsmålene om «hvorfor det?». Jeg kan blåse og sette plaster på usynlige men dog så smertefulle sår. Jeg kan dele mine erfaringer når livet i barnehagen tilsynelatende er veldig vanskelig. Jeg kan tilby armkroken min og suss i nakken når dagen har vært lang og søvnen truer.
Noen ganger lager jeg middag. Kan hende det er i ren høflighet, men det blir i hvert fall takket for maten og de som spiser påstår den er god. Altfor ofte lager jeg ikke middag. Det er sikkert mange som syns det er helt sinnsykt at jeg går hjemme og ikke engang serverer middag til mannen som har jobbet hele dagen. Syns tidvis det er ganske så sinnsykt selv. Tenk å bli så syk at jeg ikke makter å lage middag! Det hadde jeg aldri trodd om meg selv. Men sånn er det. 
Den oppegående delen av dette problemet, er at jeg klarer å reflektere over situasjonen. Det finnes ikke lenger et visittkort med tittelen min på, ei heller et kollegialt fellesskap. Men denne mammaen og kona har fått en mye vanskeligere og viktigere oppgave; å mestre livet med de sykdommene jeg har fått, for å fungere så godt som mulig, for meg selv og dem jeg er glad i. Så får det heller være at jeg er sengeliggende innimellom. For at jeg er oppegående, får ingen ta i fra meg.