Site icon Kronisk lykkelig

Triste barneøyne

Jeg føler meg heldig, fordi jeg har hatt en god jul. Det har vært en fredelig og fin feiring, med lange frokoster, late dager, gode middager og glade barneøyne. Det siste er det aller viktigste. For etterhvert som årene går, blir jeg bare mer og mer oppmerksom på hvor mange barneøyne som ikke er glade. De skinner ikke, og de bærer ikke på noe håp. Jeg syns det er ulidelig å tenke på, men for dem er det mye verre.

En jul for lenge siden var mine barneøyne fylt av tristhet, sinne og manglende håp. Jeg husker det fortsatt altfor godt. Kanskje nettopp derfor ligger følelsene mine utenpå kroppen når jeg ser noen som ikke har det bra. Hva er det som får folk til å se en annen vei når de møter barn eller voksne som trenger at noen ser dem? Har vi blitt så opptatt av å verne oss selv, at vi lar være å engasjere oss? – Jeg håper ikke det.

For meg åpner julen opp døra til tanker som jeg ikke tenker så mye resten av året. Det er både godt og vondt på samme tid. Jeg tror det er kontrastene mellom fortid og nåtid, som gjør at jeg blir så tankefull. For selv om jeg nå har en kronisk sykdom med mye smerter, så er jeg også så heldig og ha en veldig fin familie rundt meg.

Det sies at barn kan tåle utrolig mye, så lenge de har minst ett stabilt menneske å forholde seg til. Det tror jeg på. Det mennesket trenger ikke å være en mor, far, søster eller bror. Det kan også være en venn, nabo, lærer eller andre.

Det er litt sent å komme med juleønsker, men om jeg kan ønske meg noe for det nye året som lurer rundt hjørnet, så er det at vi blir flinkere til å se menneskene rundt oss. Kanskje er det nettopp du som blir det faste holdepunktet noen trenger for å tåle en ellers vanskelig hverdag?

 

@kronisk_lykkelig på Instagram

@kronisklykkelig på Twitter

Kronisk lykkelig på Facebook

Exit mobile version