I dag er jeg fryktelig sint. Sint og lei av å være syk. Frustrert over at formen svinger fortere 
Jeg vil ha livet mitt tilbake. Jeg vil ikke forholde meg til all denne sykdommen og alt det den fører med seg. Jeg har lyst til å forbanne, spytte og trampe på den hersens helsa mi som ikke vil samarbeide. Slutt og plag meg! Jeg har så mye viktigere ting å ta meg av. Jeg har en hel familie som venter tålmodig på at jeg skal bli bedre. Tenk om de mister tålmodigheten, som meg? Det kortslutter inni meg, bare ved tanken. Jeg dirrer når jeg skriver disse ordene. Det ligger altfor mye frykt og frustrasjon gjemt et sted dypt der inne. På en eller annen måte må det ut.
Du som leser syns kanskje jeg er sytete nå. Men det syns ikke jeg. For jeg gir bare rom for en lite akseptert følelse som heter sinne. Helt fra vi er små, lærer vi at sinne ikke er bra. Jeg tror ikke det er noe galt i å være sint. Det er en naturlig reaksjon på lik linje med glede. Det som er galt, er å stenge sinnet inne. Da kan du være helt sikker på at du får problemer på ett eller annet tidspunkt. Jeg har mye innestengt sinne. Men det skal det bli en slutt på. Jeg skal gjøre mitt aller beste for å slippe sinnet til når det kommer. Sånn at jeg kan bli ferdig med det, der og da.
Vet ikke om jeg blir ferdig med sinnet over denne sykdommen, i dag. Men da får jeg bare gjenta prosessen neste gang jeg kjenner det koker inni meg. Kanskje blir det mange sinna- innlegg, kanskje ikke. Håper du tenker som meg og tillater at jeg også blir sint. Vi er bare mennesker, på godt og vondt.