Jeg er på sykehuset for min ukentlige, intravenøse behandling. Det har gått mer enn ei uke siden forrige runde, på grunn av påsken. Og det merkes! Føler ikke jeg kan klage, for denne påska ble mye mer innholdsrik enn fjorårets. Men de siste dagene har kroppen min oppført seg som en vrang og lite samarbeidsvillig unge i trassalderen. Ser derfor frem til nye dager med et lite løft, fra en ellers laber form.
Når kroppen er på felgen, har humøret en tendens til å følge etter. Det resulterte i en mindre trivelig biltur fra heimen og inn til sykehuset. Den stakkars mannen min var som vanlig sjåfør, og dessverre viste jeg meg ikke akkurat fra den takknemlige siden. Håper inderlig han skrudde på svada- alarmen, der jeg satt og smågryntet ved hans side!
Før behandlingen kunne starte, måtte jeg innom sykehusapoteket, og blodprøve- lab’en. Apoteket er ofte en prøvelse, da rekken av medisiner, vedtak, fritak, alskens regler og andre artige saker, alltid setter de hvitkledde på andre siden av disken, på prøve. I dag gikk det greiere enn vanlig, og besøket der tok «kun» 25 minutter.
Av erfaring vet jeg at det ofte er en langdryg affære å få tatt blodprøver på sykehus. Men det er ikke alltid mulig å unngå, så i dag måtte jeg bare stille meg opp. Universitetssykehuset i Stavanger har et herlig system hvor du først trekker kølapp for å få lov til å levere fra deg blodprøveskjemaet. Deretter får du utdelt ny kølapp for å få tatt selve prøven. Sikkert vel og bra det, hvis det bare var noe bevegelse i disse to køsystemene.
Se for deg mitt småslitne morgenfjes bli surere og surere, mens klokka tikket 59 
Normalt sett syns jeg det er en fin ting at folk koser seg på arbeidsplassen. Men det er under forutsetning av at de faktisk jobber mens de koser seg. Men når kos og trivsel går på bekostning av effektiviteten, så blir det bare provoserende.
Innen det ble min tur å stille armen tilgjengelig for stikk, hadde jeg tilbakelagt nærmere halvannen time på et klamt sete, med hostende og harkende medpasienter rundt meg. Dama med nåla kikket forsiktig på meg og lurte på om jeg grudde meg til å bli stukket. Passe stramt svarte jeg at jeg bare så frem til å bli ferdig, etter halvannen times venting og kun få minutter igjen til min avtalte infusjon. Sjelden har jeg sett tre prøveglass fylles så fort som da!
Normalt sett er jeg både høflig og nøktern i mine uttalelser, spesielt i offentlig miljø. Men tålmodig kan ingen beskylde meg for å være. Og jammen syns jeg sånne episoder som dette, går på tålmodigheten løs! Når jeg tenker meg om, er det vel denne typen hendelser som får lasset til å velte, og sinnet til å rase, dersom jeg tar hele min utredning og behandling til vurdering. For dette showet har nå pågått i ganske nøyaktig fire år. Fire år av mitt liv, som jeg aldri får igjen. Fire år med undersøkelser, tester, behandling, medisiner, og venting, venting, venting.
Når det dypt savnede overskuddet på nytt inntar min slitne kropp, må jeg kanskje vurdere å gjøre noe som ingen før meg har gjort. Det er å søke Pasientskadenemnda om erstatning for hva denne langdryge prosessen har gjort med meg. Nemlig å forvandle meg fra ung, lovende og optimistisk, til en eldre utgave med syrlige tendenser og skarp tunge. Bitter? – Nei. Bare litt sur.
Følg meg gjerne på Instagram, Facebook og Twitter, eller kontakt meg her dersom du tror jeg kan bidra med noe.