Jeg kjenner på et boblende sinne, over all den dritten vi NAVere stadig får slengt etter oss. Jeg kjenner på en bunnløs fortvilelse over at jeg og mine «kolleger», skal måtte tåle dette på toppen av alt annet vi strir med. Sorgen over at min datter på et eller annet tidspunkt skal skjønne at samfunnet synes sånne som meg er parasitter og snyltere, spiser meg nesten opp.
Jeg vet at det finnes hundretusenvis av mennesker som mener at NAVere med sykdommer som ikke vises på utsiden, ikke prøver hardt nok. At vi «bare kan», eller «bare burde prøve». Vel, det er prøvd. Mange ganger! Men det var det ingen som fikk med seg, fordi de hadde nok med seg selv. Eller kanskje var det noen andre stakkarer som fikk smake vreden deres. Hva vet vel jeg, jeg er jo bare en plagsom trygdemottaker. Vi skal verken sees eller høres. Og i hvert fall ikke kjennes på lommeboka eller påvirke bunnlinja i budsjettene!
Når ble det allment akseptert å sparke nedover? Jeg trodde faktisk gapestokkens tid var
Hva med å ha tillit til at systemet fungerer såpass at det kun er dem som trenger det, som får uføretrygd? Eller tror du virkelig at hundretusenvis av fastleger, saksbehandlere i NAV, og NAV sine egne leger bare driver med tull? At de innvilger uføretrygd over en lav sko, til alle som vil ha? – Vet du hva, den der «alle skal få», gjelder faktisk ikke når du havner under NAV sin paraply. Du får tro hva du vil, men det er tidvis en knallhard kamp å få hjelp, selv om vi betaler vår skatt som alle andre.
Dersom du føler et tvingende behov for å sparke, så gjør det oppover. For systemet er langt i fra perfekt. Mye kan bli bedre, men det er ikke brukerne av systemet som kan ta ansvar for den endringen. Det er de folkevalgte som må ta begrep. Så de drittpakkene får dere kaste mot dem, og heller la meg og mine med- NAVere være i fred. Vi har nok å stri med som det er.
Følg meg gjerne på Instagram, Facebook og Twitter, eller kontakt meg her dersom du tror jeg kan bidra med noe.