Det er ganske stilt fra meg for tiden. Jeg er i tenkemodus, og da er det ikke så lett å «få ting ned på papiret». Om noen uker flytter jeg og familien fra byen og ut til et nydelig hus på landet. Har skrevet litt om stedet her, hvis du er nysgjerrig. Alle de som har flyttet før, vet at det krever en del tankevirksomhet, i tillegg til alle de praktiske tingene som skal ordnes. Det er mange åpne spørsmål, forventninger, og uforløst spenning som henger i lufta. Det skal bli så herlig å komme skikkelig i gang!
Ellers er det siste innspurt på skole og i barnehage for husets barn. Minstemann skal begynne på skolen til høsten, så hun møtte læreren og klassen sin i går. Eldstemann går på et vis over i de voksnes rekker, for han skal starte på videregående til høsten. Spennende tider for både barn og voksne. Overgangen til skole innebærer også et nytt kapittel i boka for oss voksne. Vi har ingen småbarn i huset lenger, nå har de plutselig blitt tre selvstendige og oppegående individer som krever helt andre ting enn før. Vi som er så heldige å være deres foreldre, må bare prøve og henge med i svingene etter beste evne.
Jeg er i et slags limbo for tiden. 
Nye symptomer har oppstått, og er under utredning. Samtidig har spesialistene konkludert med at infusjonene jeg har fått to ganger i året, ikke har hatt ønsket effekt. Det blir derfor ikke påfyll av mer MabThera/Rituximab. Før de nye symptomene er ferdig utredet, er det ingen som tør å gi meg noen ny medisin. Forhåpentligvis får jeg snart gode nyheter, sånn at jeg kan komme videre i behandlingsforløpet. Liker ikke å gå og vente 😛
For en tid tilbake henviste fastlegen meg til rehabilitering på Lillehammer. Denne uka fikk jeg innvilget opphold der. Måtte holde meg fast i stolen da jeg leste at jeg skal være borte fra familien i hele tre uker, mens dette pågår. Men aldri så galt at det ikke er godt for noe; mannen og minstejenta kommer og besøker meg midtveis i oppholdet. Det ser jeg allerede frem til.
I tillegg håper jeg selvfølgelig at jeg kan lære noe nytt, aller helst flere teknikker for hvordan jeg skal mestre livet nå når jeg har en kronisk sykdom på lasset. Kanskje bringer det også nye vennskap inn i livet mitt, på samme måten som denne bloggen har gjort det. Jeg skal i hvert fall møte opp med positiv innstilling og en plan om å lage meg så gode dager som mulig. Kryss fingrene for meg, så kan jeg forhåpentligvis bringe dere gode nyheter senere i sommer 😉