Vi er privilegerte som lever i et land hvor de aller fleste har det ganske bra. Velferdsordningene som vi selv er med å bygge opp over skatteseddelen, sikrer at samtlige har et minimum å leve for. Alle får helsehjelp, uansett hvor mye eller lite de tjener. Ingen trenger å bo på gata. Alle får utdannelse.
Når store deler av Europa nå står i den situasjonen at ekstreme mengder flyktninger strømmer over grensene, settes alt dette i perspektiv. Det gjør at jeg føler meg enda heldigere. For de tingene jeg tar som en selvfølge, er ikke det for alle disse menneskene på flukt. Når jeg klager over at jeg føler meg stigmatisert som NAVér, glemmer jeg jo at jeg tross alt er heldig som har et NAV til å hjelpe meg. Når jeg klager over altfor lang ventetid i helsevesenet, glemmer jeg at helsehjelp faktisk ikke er alle forunt. Gjør velstanden at vi glemmer å sette pris på det vi har?
Jeg kan velge å tenke «stakkars meg som har blitt kronisk syk». Eller så kan jeg tenke «det var jo kjedelig at jeg skulle bli syk, men jeg er tross alt heldig som får hjelp og har familie som støtter meg».
Jeg kan fort tenke at «søren og, sykdommen har gjort at jeg taper flere hundretusen årlig i inntekt». Isteden føles det bedre om jeg sier til meg selv at «det er jammen flaks at jeg bor i et land som sikrer meg inntekt selv når jeg blir syk!».
Dersom vi blir litt mer bevisste, tror jeg man kan velge å snu disse tankene, når det gjelder mange andre deler av livet også. Sykdom har eksempelvis gjort at jeg rett og slett ikke orker å være sosial så ofte. Men istedenfor å være lei for det, tenker jeg at jeg tross alt trives godt i eget selskap. Det hadde vært mye verre for noen som har et stort sosialt behov å tilfredsstille.
De som kjenner meg godt, vet at jeg ikke er av den over- positive typen. Jeg må ofte bruke litt tid på å finne livbøyer å holde meg fast i, når livet stormer som verst. Men jeg er stolt av at jeg klarer å lokalisere disse livbøyene. Og at jeg har lært meg hvordan jeg skal klamre meg fast i dem, selv når håpet og kreftene truer med å ta slutt. Når alt kommer til alt, er det nemlig vi selv som må gjøre den tøffe jobben. Det er beintøft, og vi klarer det!
Del gjerne hvilke tanker som holder deg oppe, når helsa krangler eller livet på andre måter er vanskelig. Ingen grunn til å holde hemmelig det som kan gjøre oss bedre, vel?
Følg meg gjerne på Instagram, Facebook og Twitter også, så får du oppdateringer fra meg som ikke deles her inne på bloggen.