Akkurat nå flommer Facebook over av omsorg og omtanke for dem som mistet sine kjære i den forferdelige helikopterulykken på Turøy utenfor Bergen i går. Det er fint å se disse flikene av nestekjærlighet og empati. Men det gir meg også en bismak, og en følelse av at alt er midlertidig. Jeg skal forklare hvorfor.

Da mamma ble drept i ei ulykke for mange år siden, var ikke Facebook født enda. Det var papiravisene, radio og tv som formidlet nyhetene om hennes død. Saken fikk mye oppmerksomhet, fordi hun døde som et resultat av kriminelle handlinger. Denne oppmerksomheten i mediene førte til at vi pårørende ganske sikkert mottok flere blomsterbuketter og støtteerklæringer enn vi ville fått om det «bare» var et naturlig dødsfall.

Noe av det jeg husker aller best, er likevel ikke støtten vi fikk de første dagene etter dødsfallet. Det er vakuumet som oppsto etter at begravelsen var over, som overdøver det andre. Før begravelsen ringte telefonen og dørklokka i ett sett. Det var uendelig mange praktiske ting som måtte avklares og fikses, og mange mennesker å prate med. Det kulminerte med alle kondolansene etter minnestunden, før bryteren brått ble skrudd av. Showet var over, i hvert fall for alle andre.

Aloneisharder

Det ble helt stilt. Ingen ringte på døra. Ingen ringte for å spørre hvordan det gikk, eller om det var noe de kunne hjelpe med. Det heter vel at man skal gi de pårørende rom for å sørge i denne perioden. Etter min mening er det akkurat i denne fasen det er viktigst å vise sin støtte på den måten man føler det passer seg. For å overlates til egne tanker er ikke nødvendigvis den beste løsningen. For noen er fred og ro til å sørge helt nødvendig, men samtidig har de fortsatt praktiske hverdagsgjøremål som skal ivaretas.

Å vise omsorg er mer enn å tilby en skulder å gråte på. For hvis dagliglivet får muligheten til å stoppe helt opp mens krisen pågår, er jeg helt sikker på at den varer lengre og fort blir mer alvorlig. Noen må lufte hunden, lage middag, handle, levere i barnehagen eller betale regninger. Kanskje kan du være den «noen», sånn at den som sørger får tid og rom til å gjøre akkurat det.

Måtte de hvile i fred, de som mistet livet på Turøy i går. Ikke minst håper jeg de pårørende får sørge i fred, men med all den støtten de kan få fra menneskene rundt seg. Jeg har all mulig medfølelse for det de går gjennom.

Kronisk lykkelig på Instagram

Kronisk lykkelig på Twitter

Kronisk lykkelig på Facebook