Det høres kanskje litt rart ut, men når man går hjemme uten å være i stand til å tjene samfunnet, får man gjerne et spesielt forhold til tid. Før jeg ramlet ut av arbeidslivet, strakk tiden aldri til. Rekken over alt jeg burde ha gjort og skulle gjøre, var uendelig. Men det er rart hvor mye man klarer å presse inn i en allerede fullstappet kalender, om bare viljen og evnen er der. Nå klarer jeg knapt å presse inn noe som helst, til tross for at jeg har flust med tid. Jeg har fortsatt viljen i orden, men den upålitelige evnen glimrer med sitt fravær. Det vil si, jeg klarer tidvis noe. Unntaksvis klarer jeg en hel del. Men mesteparten av tiden klarer jeg kun en brøkdel av det jeg kunne før. Likevel syns jeg tiden går fryktelig fort. I hvert fall når jeg ser bakover. Tenk at det allerede er over tre år siden jeg var noens kollega. Tre år siden jeg hadde noen å spise lunsj med, hver eneste ukedag. Tre år siden jeg mottok en lønnsslipp som jeg hadde jobbet for å fortjene. Tre år…
Dersom jeg ser fremover i tid, syns jeg tiden går for tregt. Det er fordi jeg fortsatt går og håper på at jeg skal få hjelp til å fungere bedre. Denne sykdommen som har inntatt kroppen min som en parasitt, kommer aldri til å forsvinne. Det er på en måte greit. Men å slå seg til ro med at jeg skal fortsette å være så steindårlig som dette, kommer ikke på tale! Av den grunn fortsetter jeg å mase om hjelp, noe som blant annet fører til stadige undersøkelser, tester og nye medisiner. I dag var dagen
kommet for en test jeg ble henvist til for syv måneder siden. Trodde jeg da. For da jeg møtte opp på sykehuset, utførte de andre tester enn forespeilet. Årsak? – Utstyret de skulle bruke på meg, er til reparasjon i Israel. Vel og bra det, man vil jo selvsagt testes med fungerende utstyr. Men etter litt flere spørsmål fra meg, viser det seg at jeg fortsatt kan måtte vente enda ett år før de får gjennomført testen, da de ikke har kapasitet nok til å ta unna køene, selv med fungerende utstyr. Hva skal man svare til sånt? – Det nytter fint lite å bli sint på dem som formidler beskjeden. Den stakkars legen hadde nettopp startet på et 12 timer langt skift, så jeg tviler på at hun kan ta på seg skylden for den lange køen av utålmodige pasienter. Det er systemet som ikke fungerer. Systemet som er bygget for å ivareta oss når vi trenger det, er stappfullt av store hull.
«Ikke klag, du bor i ett av verdens beste land!» – Ja, det gjør jeg. Det er uendelig mye bra med dette fine landet vi bor i, og jeg kunne ikke tenke meg et bedre sted å bli født. Men det må gå an å påpeke feil og mangler likevel. Et systems verste fiende må være stillstand og mangel på utvikling. Og nå tror jeg jammen at HelseNorge ikke klarer å følge med på den utviklingen som skjer. Hundretusener av nordmenn er i samme pasientgruppe som meg. Heldigvis går ikke alle disse hjemme og venter på hjelp, men likevel. Noe må skje. Jeg er så trøtt og lei av at politikere og samfunnskritikere hele tiden retter pekefingeren mot alle oss som på ulikt vis er avhengig av hjelp fra det offentlige. Hva er det som får dere til å tro at vi velger denne miserable tilværelsen selv? Smerter, utmattelse, dårlig økonomi, manglende følelse av å bidra med noe, skrantende sosialt liv, uthenging i sosiale medier og annet «knask». Hvem i alle dager velger noe sånt frivillig, tror du?
Dersom jeg kunne velge selv, hadde jeg definitivt gitt avkall på de usle kronene NAV betaler meg for å stå i helsekø. Nå har jeg stått i mange, ulike helsekøer de siste tre årene. Og jeg får fullstendig panikk ved tanken på at det kanskje kan fortsette sånn i flere år enda. Det er min dyrebare tid som forsvinner! Tiden fra jeg var 34 til 37 er tapt for alltid. Ikke la meg tape flere år. Vær så snill! Ikke visste jeg at alle disse dagene som kom og gikk, var selve livet. Livet i helsekø.
Følg meg gjerne på Instagram, Facebook og Twitter, eller kontakt meg her dersom du tror jeg kan bidra med noe.