Mest av alt skriver jeg for min egen del. For å kvitte meg med tanker som tidvis er så store og stygge at jeg vil ha dem ut av hodet mitt. Jeg skriver ofte når jeg sliter som verst, fordi det er da tankekverna ikke gir meg fred. Med en gang tankene kommer ut av hodet og står foran meg på skjermen, virker de så mye mer overkommelige. Da kan jeg lettere legge dem fra meg og bevege meg videre.

Jeg skriver også for deg. Du som sliter med en fysisk eller psykisk sykdom. En sykdom du har fått et navn på, eller som du fortsatt venter på å få diagnostisert. En sykdom som har endret livet ditt, i større eller mindre grad. Kanskje er det en allment akseptert diagnose, eller en skambelagt og omdiskutert sykdom. Det kan hende du har fortalt alle rundt deg hva du sliter med, eller at du venter på det riktige øyeblikket for å dele. Muligens har du begynt å akseptere at sykdommen har kommet for å bli. Eller du stritter imot i frustrasjon, raseri eller sorg over hvor urettferdig livet kan være. Alt dette er greit. Du er velkommen til å lese uansett.

Men jeg skriver for noen flere. Etterhvert som bloggen har vokst, har pårørende også dukket opp i leserskaren. Både voksne, ungdom og eldre barn. Jeg er veldig glad og takknemlig for at du også er her. Fordi det betyr at du gjør det du kan for å forstå den du er pårørende til. Tusen takk for at du utgjør den aller viktigste ressursen i livet til den som strir med sykdom. Tro meg når jeg sier at vi som har fått oss en uønsket diagnose tenker mye på hvor masse dette har påvirket ditt liv også. Du har lov å være redd, frustrert, sint og glad. Hjelp oss gjerne til å forstå hvordan vi kan gjøre din situasjon enklere. Denne kampen blir så mye enklere om vi kan ta den sammen.

En av mine hjertesaker er at vi skal fortsette å kjempe til vi har et helsevesen som er til det beste for ALLE pasienter. Når jeg skriver «vi», så mener jeg deg, meg og alle andre som på ett eller annet tidspunkt kommer til å trenge det norske helsevesen. Politikerne gjør så godt de kan for å bygge et system som fungerer best mulig. Men uten vår brukermedvirkning, vil de aldri komme i mål på den måten vi ønsker. Det gleder meg derfor stort, at det finnes helsepersonell, studenter som i fremtiden skal jobbe i helsevesenet, og lærere innenfor samme sjanger, blant leserne mine. Dere er så velkommen at jeg får lyst til å rope det ut! Tenk om vi kan lære hverandre noe? For vi utgjør to ytterpunkter med helt ulik bakgrunn, men vi har likevel det samme målet: å sette oss kronikere i stand til å leve best mulig med de utfordringene vi har, og på den måten unngå å belaste helsevesenet unødig. Ta gjerne kontakt dersom du tror jeg kan bidra med noe i den sammenheng.

Det gleder meg stort hver eneste gang dere leser, kommenterer, trykker «liker», deler, og snakker til andre om tekstene mine. Selv om det er godt for meg å få ordene ut av hodet, betyr de ikke noe før andre også har nytte av dem. I en tilværelse hvor jeg har mistet mye av det som tidligere ga meg mestringsfølelse, kan jeg røpe at det er veldig givende og utrolig godt for selvfølelsen å se at jeg fortsatt har noe å bidra med. Så om du ønsker å dele mine ord videre, er du hjertelig velkommen til det, så lenge det kommer frem hvor de først ble skrevet. Altså her, på kronisklykkelig.no

Følg meg gjerne på InstagramFacebook og Twitter, eller kontakt meg her dersom du tror jeg kan bidra med noe.