For mange år siden, mens jeg enda gikk på skolen, vokste den lille familien vår da pappa giftet seg på nytt etter å ha vært skilt noen år. Hun som ble stemoren min var enke etter at mannen hennes døde av kreft. Minnes at jeg spurte stesøsteren min om hvordan det var å miste pappaen. Og hun fortalte, med imponerende ro. Jeg klarte ikke å la være å grine, og husker at jeg tenkte at noe sånt ville jeg aldri taklet.
Så gikk det noen år, og plutselig mistet vi mammaen vår i en grufull ulykke. Jeg var 19 og lillesøsteren min kun 14 år. På nytt tenkte jeg at dette kom jeg aldri til å takle. 17 år senere sitter jeg her, med en nydelig familie og en innholdsrik arbeidskarriere på cvén. Jeg taklet det.
Hva har dette med sykdom å gjøre, tenker du kanskje. Dersom du omdefinerer sykdom til å være en utfordring, så har det alt med sykdom å gjøre. Livet består av endeløse utfordringer, på godt og vondt. Noen tar vi på strak arm, andre må vi jobbe mer for å komme over. Og når vi kommer over, eller finner en måte å leve med utfordringene på, så mestrer vi. De siste årene har jeg brukt på å mestre de kroniske sykdommene jeg har fått. Det betyr ikke at jeg har funnet en permanent løsning, men at jeg har tilpasset livet og måten jeg lever det på.
Noen justeringer er ganske enkle å gjennomføre, som for eksempel å starte på medisin. Å endre kosthold krever en del mer innsats og frustrasjon, men er fortsatt overkommelig. Å slutte å jobbe for å være i stand til å fungere som privatperson, var en større utfordring. Men alt går, om man klarer å justere egne forventninger underveis. Jeg har ikke gitt opp å bli frisk eller bedre, ei heller har jeg gitt opp tanken om å kunne jobbe igjen. For alle trenger å føle seg nyttige. Men akkurat nå, må jeg legge de tankene til side. For jeg har funnet ut at det krever vanvittig mye energi, å gå og kverne på alt det jeg savner, alle de tingene jeg kunne tenke meg å gjøre, og alle de planene som foreløpig er skrinlagt.
Nå må jeg være min egen sjef, og sørge for at jeg bruker ressursene mine så fornuftig som mulig. Jeg må rett og slett iverksette en del sparetiltak, for å kunne opprettholde driften. For til syvende og sist, er det aller viktigste for meg, å være i drift for dem jeg er glad i. Hva er det viktigste for deg?
Følg meg gjerne på Instagram, Facebook og Twitter også, så får du oppdateringer fra meg som ikke deles her inne på bloggen.
Takk for at du deler og setter ord på det mange med kroniske lidelser bærer på og sliter med. Og jeg blir så glad når jeg ser at du har lagt ut noe og da setter jeg meg godt til rette for å lese. Også så treffende som du skriver, ja du er en riktig «ord-kunstner»! Etter mange år med kroniske smerter kjenner jeg stadig oftere at jeg «faller» sammen, trekker meg tilbake og inn dit hvor jeg ikke trenger å vise at jeg duger, at jeg kan lene meg tilbake og bare være. Og da snakker jeg ikke om noen timer en ettermiddag men gjerne uker. Det er vel det dem kaller depresjon og ja, jeg tillater meg å være deprimert. Jeg bar lenge på sorg over å falle ut av både arbeidsliv og sosialt. Men jeg klarte på et vis å være der for barna som nå er flotte studenter. Så da kan jeg altså lene meg tilbake. Jeg har på en måte akseptert min situasjon og det viktigste for meg nå er å bruke tid til å «definere» meg selv på nytt.
Kjenner jeg blir varm om hjertet her jeg sitter. Så gode ord! Tusen tusen takk ??? Ingen tvil om at du med rette kan lene deg tilbake og «bare» være. Jeg syns du skal være stolt av deg selv. Ønsker deg alt godt!
Du skriver så godt og treffende, kjenner med god igjen i dine beskrivelser ?Man må prioritere rett hver dag ?
Så kjekt at du syns det! Tusen hjertelig takk. ???
Jeg fant bloggen din i dag og den traff meg rett i hjertet! For jeg har også noen diagnoser som starter med kronisk, bla. depresjoner. Men jeg sier også at jeg er kronisk optimist! Så kWh likte godt å se en som har noe av den samme filosofien om vi kan kalle det det.
Hei Annika
Så kjekt at du likte bloggen! Veldig gøy å vite at noen kjenner seg igjen i det jeg skriver, så tusen takk for at du leser og kommenterer ?
Det viktigste for meg er å kunne være for dem jeg er glad i. Med alvorlig grad av ME er det ikke mye gjøre, men være er godt nok. Kjenner meg godt igjen i mye av det du skriver.
Kunne ønske at ingen visste hvordan dette var, men samtidig er det så fint at noen kjenner igjen følelsen. Det følger såkalt fatigue med den ene diagnosen min, så da har vi litt felles. Takk for at du kommenterer 🙂